*Nettavisen* Nyheter.

Da fasaden min røyk!

Hei kjære lesere.

I dag skal jeg åpne meg for dere.

Jeg har lyst til å dele med dere mine følelser rundt det å holde fasade. Dette er et viktig tema og jeg tror nok de meste depresjons relaterte følelser får sin grobunn under en perfekt blomstereng.

Det er 1 år og 3 mnd siden jeg valgte å rømme ved alteret. Klisje? De kalte med run away bride. Jeg skulle gifte meg med en mann jeg hadde vært sammen med i 12 år. Vi har 3 barn sammen, den yngste var bare 1 år. Vi hadde alt sammen, hus, bil, barn, vi jobbet sammen hver dag. Vi var bestevenner.

Det var august, bryllupet skulle stå 30 august. Jeg merket jeg gruet meg, veldig. Egentlig så ville jeg ikke gifte meg. Jeg er ikke en sånn gifte meg type. Aldri hatt noe drøm om noe stort bryllup, eller meg selv i prinsessekjole. Alle gledet seg veldig. Endelig skulle Maria gifte seg, det var på tide, mente mange. Familien var spente, alt var organisert til den store dagen. Jeg gledet meg ikke, for hver dag, time og sekund det nærmet seg gruet jeg med enda mer. Jeg gruet meg fordi jeg viste innerst inne at det var så feil. Men jeg kunne ikke snu. Jeg var ikke sterk nok tenkte jeg. Hva ville folk tro? Tenke? Jeg kunne ikke ombestemme meg nå?

Jeg hadde en hemmelighet. Jeg hadde møtt en annen. Han var totalt noe annet en det jeg var vane med. Vi snakket mye sammen, daglig, det var det vi gjorde, vi snakket sammen og lo. Vi delte erfaringer, felles interesser. Han var så positiv og sprudlende. Jeg visst det var feil, feil av meg å vise interesse for en annen mann når jeg skulle gifte meg. Men jeg gjorde ikke noe galt? Vi bare snakket. Det er vel lov?

Hva var egentlig grunnen til at jeg søkte utover?

Det begynte lenge før august, allerede året før følte jeg meg ikke som meg selv lenger, jeg hadde mistet meg selv, gravd meg ned i et dypt hull og følte meg null verdt. Jeg hadde fått barn nr 3. Jeg tenkte "kan det være fødsels depresjon?" Tanken slo meg flere ganger, "men uansett ",tenkte jeg, det går vel over? Jeg husker så godt hvordan jeg distanserte meg fra ting, ville rømme. Jeg brukte musikken, gikk med øretelefoner med musikk på for å distrahere meg selv bort fra depresjonen. Jeg var ikke tilstede lenger, jeg orket ikke, for om jeg var tilstede begynnte jeg å føle, å gå i meg selv og mine elendige følelser. Jeg orket ikke. Jeg løste mye med å trene, jeg trente så hardt at jeg ikke kunne stå på beina, jeg slet meg ut både psykisk og fysisk, det var deilig, jeg slapp og tenke og føle, for følelsene mine var ikke på lag med meg lenger. Jeg gikk rundt som en robot. Gjorde alt jeg skulle. Ingen så det. Ingen så hvor skadet jeg var på innsiden.

Ingen ville forstå meg. Jeg husker jeg prøvde å snakke med noen av mine nærmeste veninner.Få råd, jeg tenkte "Skal livet mitt bli sånn her? For alltid?" Jeg gråt mye, jeg gråt bak lukkede dører, jeg gråt når jeg var ute i skogen alene og løp. Jeg var ødelagt. Livet mitt var ikke lenger verdt å leve. Jeg vurderte på et tidspunkt hva som ville skje om jeg ble borte. Ansvaret i meg selv forhindret meg i å gjøre det jeg tenkte. Jeg kunne ikke være så egoistisk. Jeg måtte komme meg ut av dette, jeg måtte handle. Det var da fasaden min røyk.

Jeg viste jeg hadde blitt betatt, betatt av en fremmed, en jeg ikke kjente. Jeg var betatt, han var så annerledes, han fikk meg på positive tanker. Det var annerledes, siden jeg hadde vandret de negative veiene i flere år. Han endret meg, han gjorde meg glad. Jeg ville ikke gi slipp.

Det var 3 dager til bryllupet. 3 dager til jeg skulle si ja og starte et nytt kapittel i boken Marias livsløgn, så pen og pyntet Maria var bak sin perfekte fasade. Brudekjolen henger her ennå. Jeg har ikke orket å ta i den, se på den, røre ved den. Jeg var veldig glad i min ex- mann. Han var min bestevenn far til mine barn. Jeg følte et enormt ansvar for han. Jeg ville ikke mer, men hvordan fortelle det? Såre det menneske som hadde stått ved din side de siste 12 årene av ditt liv, vært med i de stunder der du var på ditt svakeste og løftet deg opp. Gud, hva skal jeg gjøre? "Jeg orker ikke, jeg er redd, jeg er svak"

Min beste venninne ringte meg den dagen, 3 dager før. Hun spurte: "gleder du deg til bryllupet?" Jeg ble stille, så knakke det: NEI, jeg gjør ikke det. Jeg vil ikke. Hun ble stille, så sa hun "nei, det skjønt jeg" Jeg orker ikke mer hva skal jeg gjøre? sa jeg. "Du skal avlyse alt", sa hun. Kan jeg virkelig det? Nei, det kan jeg ikke. sa jeg. "Jo, det skal du gjentok hun" Jeg satt i bilen på vei inn til oslo for å ordne med de siste tingene. Jeg la på telefonen, stoppet bilen og så tok jeg et dypt åndedrag og tok opp telefonen igjen. Jeg begynte å ringe alle, alle som jeg hadd gjort avtaler med, avlyste alt.

Min ex-mann var hjemme. Jeg snudde bilen rundt og kjørte tilbake, tilbake mot han, det er den værste følelsen jeg har hatt noen gang, jeg skulle fortelle mannen som elsket meg over alt på jord, som gledet seg til at jeg skulle bli hans kone at jeg ikke vill være sammen med han lenger. Det var grusomt, det var egoistisk, men det var det eneste riktige. Jeg kunne ikke la livsløgnen fortsette, ikke for min del, hans del eller våre barns del. Alle andre var ubetydelige utenfor dette, men etterskjelvene var katastrofale.

Jeg valgte å være ærlig, jeg valgte livet. De ordene jeg fortalte han var enkle, "jeg kan ikke gifte meg" Han så på meg. Så sa han, "neivel? da avlyser vi, det går bra."" Nei, jeg mener "sa jeg, "jeg kan ikke være sammen med deg" Han klikket, krevde svar, hev ting rundt, ble hysterisk. Jeg har ingen svar, ikke nå. Jeg orket ikke såre han mer. Jeg ville ikke. Han satt seg i bilen og kjørte, i en voldsom fart. Jeg knakk sammen på bakken.

Mens jeg lå der så jeg opp mot himmelen, jeg kjente varmen og følelsene i kroppen. Jeg hadde vært så feig, jeg hadde vært feig fordi jeg ville beskytte hans følelser. Telefonen begynte å ringe. 1000 vis av telefoner. Jeg orket ikke forklare. Jeg sendte en tekstmelding til alle inviterte der det sto at bryllupet var desverre avlsyt pga personlige grunner. Jeg tenkte dette er mitt liv. Jeg vil kreve det tilbake. Jeg tenkte på barna mine, hva slags reaksjoner det ville bli, konsekvenser for de som mennesker, tårer, sorg, jeg tenkte på alt det praktiske. Jeg tenkte, " Gjør jeg ikke dette nå, vil jeg visne og dø, jeg vil være ubrukelig" Jeg vil ikke kunne spre glede, karisma,være en god mor, en god kone, en god venn. Jeg vil stenge meg av å være en robot. Det er ikke det beste for de rundt meg og det er definitivt ikke det beste for meg.

Valget var tatt, det var mange bølger det følgende dagene, og jeg kunne sittet og skrevet i det uendelige.

Mine barn er det viktigste jeg har, jeg gjorde det rette. Jeg har blitt den sterke stødige trygge mammane de fortjener at jeg er. Jeg har funnet tilbake til kraften av meg selv, mitt indre, mitt jeg.

Takket være egenskapene til en helt spesiell person i mitt liv, de egenskapene jeg selv hadde mistet for lenge lenge siden. De er omredigert og har gjort meg fullverdig igjen.

Klikk på bildet for å forstørre.

 



Takk for at dere leser.

Klem fra Maria

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag