RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Maria Erken Høili

Sjokket etter hendelsen!

Hei kjære lesere.

Jeg fortsetter der jeg slapp:

Jeg var i sjokk, jeg så hendene mine var hvite, jeg viste ikke hva klokken var, alt føltes ut som en evighet. "Går det bra med deg?" sa en ukjent stemme. "Ja, jeg tror det" sa jeg. "Er du skadet?" fortsatte han, "nei, jeg vet ikke" sa jeg. Jeg skalv og var kvalm. Tenkte på hvordan utfallet kunne endt. Jeg var helt sikker på at han ville drepe, jeg så det i øynene hans. Det var ikke han, han var drevet av hat og sjalusi. Jeg tenkte på at de fleste drap er relasjons baserte. Statistikken var 80%, jeg viste det, et sted inne i bakhode. 

Det var stille. Han ble ført ut, på gårdsplassen stod det 3 politibiler. Han var rolig. Ingen tegn til å ikke samarbeide. "Vil du jeg ser over deg?" fortsatte stemmen. "Ser over? neida det går fint", sa jeg. Jeg viste jeg var gul og blå over store deler av kroppen. Men det var ikke så farlig. Jeg var bare glad for å være i livet. Min nye kjæreste var fortsatt innelåst. En politimann gikk opp og bad han komme ut. Når han åpnet døren stod en vettskremt person der, "om man vet hvordan et spøkelse ser ut er det sånn", tenkte jeg. Jeg holdt rundt han og sa, "takk gud for at du ikke kom ut". Han så på meg å sa, "jeg trodde han tok livet av deg, alle de skrikene også plutselig ble det stille?" Han hadde ennå ikke fått igjen blodsirkulasjonen i ansiktet. 

Parallellt med hendelsene utenfor som jeg var en del av, hadde min nye kjæreste ringt politiet, "det var de 15 lengste minuttene av mitt liv" sa jeg.

Tiden etter var vanskelig og utfordrede. Vi var begge redde for hva som kunne hende rundt neste sving. Jeg viste at min ex gjorde dette fordi han elsket meg, jeg viste at hans intensjon ikke var å skade meg, men dog var jeg redd. Jeg var usikker. Mest av alt var jeg usikker fordi den siden han viste meg den dagen var en side jeg aldri før hadde opplevd. Den dyriske ute av kontroll siden. Hans støe og snille person var oppslukt av hat og hevngjerrighet. Han skremte meg, det var ikke den samme mannen som jeg hadde tilbringt de siste 12 årene av mitt liv med, jeg viste det innerst inne, jeg vist at han handlet i desperasjon av følelser.

Jeg valgte å ikke anmelde. Jeg tenkte han fortjener det ikke, dette er min skyld, jeg burde valgt å gjøre ting anerledes, jeg burde ikke provosert han, han fortjener det ikke. Han er en snill person. Jeg vet det.

Den påfølgende tilden var utfordrede. Det var lite dialog og den dialogen som foregikk var gjennom eksterne. Sikkert like greit. Jeg orket ikke mer, følte jeg hadde laget nok drama. Det var ikke konstruktivt for noen av partene og i hele tatt si hei. Barna ville ha merket det. De ville ha merket at det var noe galt mellom oss. Så han valgte å holde seg borte, gå i dekning og tenke på seg selv. Noe jeg synes er fornuftig når jeg ser på det den dag i dag. Det skapte rom for endring ,forståelse og vekst. 

Jeg angrer på mye jeg gjorde underveis i prosessen og ingen brudd er enkle. Jeg vet at mange sitter med historier der ute, historier som kanskje ikke tåler dagens lys. Og jeg burde sikkert ha lagt lokk på min historie også, men jeg ønsker å være åpen om det. Jeg prøver ikke svarte min ex. Han er og var en god mann i alle de år vi delte sammen, tiden går videre og vipps så forsvinner sporene i snøen som var så tydelige da du tråkket der, litt etter litt smelter de bort og under sporende gror det frem en ny historier.

Et nytt kapittel begynner.

 


Man vokser på erfaringer som menneske, alle de opplevelser og situasjoner du befinner deg endrer deg.

Tinden roer følelser og i dag er alt glemt. Min ex har blitt en stødig mann som står støtt i seg selv og som fortsatt er en person jeg er veldig glad i. Vi kommer til å dele erfaring fremover som individer, vi kommer til å være snille mot hverandre og vise hverandre respekt . Vi har har en veldig viktig felles interesse og det er barna våre:)

Klem fra Maria