RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mathilde Fasting

14 til far, resten til mor

Snart er det valg, og en av sakene som seiler opp, er fedrekvoten. Det står om 14 uker av livet til et barn som kanskje blir 100 år. Far trenger kvote for å ikke krangle med mor eller med arbeidsgiver. Får han ikke kvote, er det mange som er helt sikre på at han ikke vil velge å være hjemme. Tiden med babyen er ikke så viktig at far tar opp kampen uten kvoten i hånden.

Det som slår meg i debatten, er hvilken tillit vi har til far. Fedre som intervjues, understreker stadig hvor fint det er å være hjemme med babyen. Hvis de syns det, hvorfor trenger de da en kvote? Er det ikke like fint å være hjemme med babyen når man har 48 uker å ta av (minus ukene før og etter fødsel til mor)?

Venstresiden, sentrumspartiene og arbeidslivsorganisasjonene står sammen om å ønske kvoten. Hovedargumentet er at det fører til mer likestilling, fortrinnsvis likestilling i arbeidslivet, men indirekte også mer likestilling hjemme. Om det er pragmatisme eller ideologi som styrer ønsket om å ha fedrekvoten kan variere. Den pragmatiske posisjonen vil være å ha kvoten inntil man stoler på at holdningsendringene har kommet langt nok til å kunne fjerne den. Ideologisk vil de som ønsker en villet, lik fordeling av ansvar ute og hjemme fortsette å argumentere for en fedrekvote, mens de som mener at permisjonen kan deles etter familiens egne ønsker, vil argumentere for en kvote til fri fordeling. Foreløpig er det bare Høyre og FrP som ønsker fri deling av permisjonen.

De som vil ha kvoten, mener at kvotefrihet vil kjøre likestillingen i revers. Resultatet vil bli at far igjen må kjempe for å være sammen med babyen, ofte både på hjemmebane og på jobb. Eksempelet som trekkes frem, er Danmark. Der tar ikke far ut permisjon i i like stor grad etter at kvoten ble avskaffet. En viktig nyanse jeg først ble klar over i dag, var at danskene kun hadde kvoten i tre år, ikke i 20 år, slik vi nå har hatt i Norge. Det kan forklare hvorfor det gikk som det gjorde i Danmark.

Helt sikkert er det at når man har kvoter og rettigheter, er det ingen overraskelse at de blir brukt. Fedrekvoten er resultatet av en villet familiepolitikk. Far skal ta sin del av omsorgen hjemme slik at mor og far stiller likere både hjemme og i arbeidslivet. At forskning da viser at kvoten blir brukt, er en bekreftelse på at kvoter virker, far tar ut permisjon. Regelen er jo slik at permisjonen bortfaller om far ikke bruker sin del.

Et annet argument for å ha kvoten er at mor arbeider mer. Mari Rege og Ingeborg Solli, som har forsket på innføringen av fedrekvoten i 1993, konkluderer med at den har virket positivt på fedres deltakelse i omsorgsarbeid, men ikke fordi mødrene har forandret sin yrkesdeltakelse, men fordi fedrene arbeider noe mindre. I 1993 var fedrekvoten på fire uker. Da var det faktisk slik at mange fedre tok ut kvoten sammen med mor. Lang felles ferie ble en utilsiktet konsekvens av fedrekvoten. Meningen var jo at far skulle klare brasene på hjemmebane selv. 1. juli 2013 ble den utvidet til 14 uker. Deler av permisjonen tas sikkert fremdeles sammen med mor, men far får også en del uker alene.

Det er mulig at familiepolitiske tiltak rettet mot menns omsorg vil bidra mer til økt likestilling i hjemmet på sikt, men det kan også være at menn selv velger å ta mer omsorgsansvar uten statens hjelp. Forskning på dette ønskes velkommen, selv om man også kan stille spørsmål ved hvor langt man skal gå i å gripe inn i privatlivet for å oppnå denne mulige gevinsten. Hva vil i tilfelle gå tapt? Dersom målet er å oppfylle arbeidslinjen og likestillingen, bør en virkning også være at mødre arbeider mer når fedre tar mer omsorgsansvar, ikke bare at fedrene arbeider litt mindre.

Siden kvoter virker så bra, kan vi jo i forlengelsen tenke oss kvoter for henting i barnehagen. Straks barnet er ett år, overtar barnehagen omsorgen på dagtid. Skal det være likestilling, bør far hente og bringe minst to ganger i uken. Dessuten bør han være hjemme minst 50 prosent av dagene med sykt barn. Det er mange muligheter om man ønsker politisk påvirkning på familielivet. Muligheten til å vise familiene og fedrene tillit til å ta egne valg, skrumper derimot inn, dess flere føringer som legges på familielivet. Det ser foreløpig ikke ut til at fedrekvotetilhengerne vil ta sjansen på at fedrene (og mødrene) velger annerledes enn det som er riktig i dagens Norge, nemlig 14 uker til far og resten til mor.