RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mathilde Fasting

50 er det nye 60

Da folketrygden ble innført, var pensjonsalderen 70 år. Ikke lenge etter ble den justert ned til 67 år, mens arbeidsmiljølovens paragraf 15-13a fremdeles har 70 år som grense. Det er bra, for i fremtiden må vi jobbe lenger. Velferdsstaten er ikke bærekraftig, og det blir færre som jobber i forhold til antall pensjonister de nærmeste tiårene. De gode nyhetene er at det blir flere i de eldre årskullene i yrkeslivet også, gitt at de fremdeles arbeider.

Derfor blir jeg overrasket når jeg hører historier om hvor vanskelig det er å bytte jobb etter at man er fylt 50. Arbeidstakeren anses som gammel, tidsperspektivet arbeidsgiveren ofte krever ved en ansettelse kan være ti år, og kompetanseinvesteringene i eldre arbeidstakere ansees som bortkastet. Er du 60 år, er det ti år til du blir 70, men er du 50 er det 20 år med muligheter i arbeidslivet. Likevel er 50 blitt det nye 60.

Årsakene er ikke at vi plutselig er blitt mye eldre, men at vi nærmer oss den psykologiske pensjonsaldersgrensen på 62 år. Det er baksiden av AFP- og fleksibilitetsmedaljen. Med AFP har vi fått flere som står i jobb, men samtidig har vi sendt et signal nedover i rekkene om at ved 62 år skjer det noe. Pensjonsordningene er på samme tid en mulighet til å stå lenger i jobb, men også en mulighet til å la være, og mulighetene er ulikt fordelt.

Det største hindret er forskjellene i offentlige og private pensjonsordninger. Alle i offentlig sektor har AFP-ordning, mens bare rundt 50 prosent i privat sektor har samme mulighet. Uten å gå inn på de ulike reglene som gjelder, vil et bytte av jobb med rettigheter til en jobb uten rettigheter være ugunstig og en reell sperre for jobb-bytte. Ulike tjenestepensjonsordninger spiller også inn. Bedriftene på sin side kan regne på ulønnsomme og lønnsomme arbeidstakere når det gjelder pensjonsforpliktelser, og igjen kan det skvise ut eldre arbeidstakere. 

Nå er det ikke slik at det å bytte jobb når man er over 50 er det viktigste for å stå i jobb lenger, men det er av stor betydning at man behandles, og at man oppfatter seg selv, som en normal deltaker i yrkeslivet så lenge som mulig. Man er ikke 60 før man fyller, og da har man ti år igjen til den offisielle aldersgrensen. 

Det første som må gjøres er en harmonisering av pensjonsordningene mellom offentlig og privat sektor. Det er noe alle er klar over, men som er krevende å gjennomføre politisk. Særlig er det viktig å hindre innlåsningsmekanismer, noe som ble nevnt på frokostseminar i regi av Senter for seniorpolitikk i dag i innlegget fra NAV "Hvordan pensjonsregler påvirker mobiliteten". Selv mener jeg at man bør se på om AFP-aldersgrensen burde vært hevet, samtidig som også bedriftsinterne aldersgrenser, som gjerne er 67 år, burde vært justert til 70. Særaldersgrensene for ulike yrker bør gjennomgås, noe regjeringen legger opp til. I tillegg kan Avinors tilrettelegging og satsing på eldre arbeidstakere stå som eksempel på hvordan det kan legges til rette, enten det er snakk om rekruttering av eldre arbeidstakere eller beholde egne arbeidstakere så lenge som mulig. I bedriften arbeides det aktivt med helseveiledning, økonomisk rådgivning, pensjonsrådgivning, medarbeidersamtaler og kursing, enten med sikte på kompetanseheving eller omskolering internt. Det har ført til at gjennomsnittsalderen for pensjonering har gått opp i bedriften. 

En siste refleksjon er hvordan et livsløp ser ut. Jeg har skrevet mye om når vi får barn i Norge, og debattene om skole og utdanning handler i dag blant annet om at vi utdanner oss for mye (for lenge). Hvis det er slik at vi stort sett holder på med utdanning og småjobbing før vi er 30, at vi deretter får barn mellom 30 og 40, og noen ganger enda senere, og at vi er utdatert og snart pensjonister når vi blir 50, er det ikke mye tid igjen til å være arbeidstaker. Det er stikk i strid med det vi må forberede oss på fremover.