Dagen derpå

Så er 1. mai over. Kamptalene er holdt, flagget er heist og firt. Selv om Minerva helt rettmessig og selvfølgelig gratulerte med dagen på lederplass i går, er det likevel et tankekors at gratulasjonene aldri kommer andre veien.

LO-lederen ga ikke ved dørene på Youngstorget i går. Nå hører 1. maitaler til kamptalesjangeren, der patos og store ord er viktige ingredienser, men retorikken tilsier at det norske trepartssamarbeidet kun har en part, arbeiderbevegelsen. Bildet utenfor Youngstorget er heldigvis mer nyansert. Om Arbeiderpartiet, Høyre eller Venstre hadde søkt om "patent" på den norske velferdsmodellen, ville ingen av dem fått søknaden godkjent, uttalte professor i sammenlignende politikk, Stein Kuhnle, da Civita lanserte boken Den norske velferden. Det er poenget, selv om det er fraværende i 1. maitalene.

Litt historie kan klargjøre. Rundt forrige århundreskifte var både LO og forløperen til dagens NHO etablert. Arbeidsmarkedslover kom på løpende bånd, og mange åpenbare konflikter mellom arbeid og kapital fikk sine norske løsninger og institusjonelle rammeverk i perioden flere historikere har kalt venstrestaten, fra 1900 til Hovedavtalen i 1935. Lov om 8-timersdagen kom i 1919, etter en lang kamp der arbeiderbevegelsen skal ha sin del av æren. Det var Venstremannen Paal Berg som hadde idéen til en hovedavtale mellom partene i arbeidslivet. Enkelte historikere legger størst vekt på at arbeiderbevegelsen nå vant frem. Andre påpeker at det i vel så stor grad var arbeiderbevegelsen som modererte seg, ble samarbeidsvillig og innså betydningen av felles mål og omforente løsninger. Arbeidsgiverne var også tjent med Hovedavtalen. De beholdt styringsretten, men fikk ordnede forhold for organisering av forhandlinger, tariffavtaler og arbeidsvilkår. Avtalen ble et sterkt verktøy for koordinering og forhandling, men også for samarbeid og respekt.

1. mai er en viktig merkedag, selv om 70 prosent av den norske befolkningen ifølge TSN-gallup fra TV2 ser på dagen som en vanlig fridag. Om oppslutningen rundt 1. mai (og mer generelt oppslutningen om den norske arbeidslivsmodellen og fagorganiseringen) skal øke, er realiteter viktigere enn retorikk. Likevel skaper 1. mairetorikken et bilde som er mer egnet til å skyve folk fra seg enn å samle flere tilhengere. Dagen derpå tilbringes nok med årets lønnsoppgjør i tankene. Der er forhåpentlig tonen mer konstruktiv.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.