RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mathilde Fasting

Jeg er ikke bekymret for privatisering

Valgfrihet er viktig, både fordi vi har ulike behov og fordi konkurranse mellom ulike tilbud gir bedre og mer effektive velferdstjenester. Unio-leder Anders Folkestad i Unio var bekymret da vi diskuterte privatisering i Her og nå, og han fikk bakoversveis av sin egen privatiseringsmåling ifølge Aftenposten. 

Jeg mener Folkestad villeder i sin argumentasjon om hvorfor han ikke vil ha privatisering, og jeg har sammen med Torstein Ulserød svart Folkestad på NRK Ytring. Folkestad skaper inntrykk av at det er snakk om full privatisering med både privat tjenesteproduksjon og finansiering. Det  samme gjør partiene på venstresiden når de forsøker å skremme med privatisering.  Men det vi diskuterer i Norge er om vi skal ha et system der det offentlige både finansierer, har asvar for og tilbyr tjenestene, eller et system der det offentlige fremdeles finansierer og har ansvaret, men hvor både private og offentlige aktører kan tilby tjenester.

Universitetet i Oslo, Fafo og Civita er blant dem som har undersøkt om vi har fått en storstilt privatisering av velferd, slik det ble spådd på 80-tallet. Det har, til tross for antakelser om at så var tilfelle, vist seg å være feil. Vi har ikke fått storstilt privatisering, og det er heller ingen politiske partier i dag som vil at det offentlige skal trekke seg ut av store velferdssektorer. Snarere er det stor enighet om at det offentlige skal ha ansvaret og finanseringen, men vi diskuterer hvem som skal kunne tilby. 

Sammenlignbare land velger ulike varianter på ulike områder. I Danmark har de privat brannvesen, men offentlige barnehager. Vi har både private og offentlige barnehager, vi har post-i-butikk, som det var store diskusjoner rundt før det ble en realitet. I dag er de fleste svært fornøyd med både barnehager og posten. Vi har eksempelvis private tannlegetjenester og private, men offentlig finansierte, fastleger og barnehager.

Det er i prinsippet fire ulike modeller for organisering av velferdstjenester.

1.Offentlig finansiering - offentlig tilbud

2.Offentlig finansiering - privat tilbud

3.Privat finansiering - offentlig tilbud

4.Privat finansiering - privat tilbud

Løsning nummer én og tre vil naturlig nok ofte være monopoler. Er det offentlig finansiert skole med et offentlig skoletilbud, vil det ikke være valgmuligheter for alternative skoler med annerledes uformet undervisningstilbud. Skole er et unntak. Her ønsker ingen norske partier å tillate utbytte eller fire på kravene til kvalitet. Diskusjonen handler om krav til formål eller ikke. Modell to og fire åpner for valgfrihet, fordi private tilbud følger markedslogikk og åpner for at flere kan tilby tjenester, også i konkurranse med et offentlig tilbud. 

Den andre forskjellen ligger i finansieringen. Her vil man kunne hevde at offentlig finansiering vil ivareta behovet for å gi alle samme mulighet til å velge. Løsning nummer én og to gjør det. Nummer tre og fire krever at hver enkelt bruker egne penger i stedet for å betale skatt først og etterpå få igjen en gratistjeneste når man trenger det. 

Den norske modellen er i alt vesentlig grad tuftet på alternativ én, men som Torstein Ulserød viser i et Civita-notat, er det enkelte områder hvor vi har valgt løsning nummer to. For eksempel barnehageutbyggingen. 

Når vi debatterer offentlig og private tilbud i Norge, bør vi ha de ulike modellene i bakhodet. Om vi ønsker mer valgfrihet, kan vi ikke basere oss på alternativ én, men om vi ønsker at alle i tillegg skal stille likt økonomisk, bør vi satse mer på alternativ to. Gjør vi ikke det, kan det lett bli at vi innbiller oss at vi har alternativ én, mens vi på siden får alternativ fire. I klartekst betyr det at de som ikke er fornøyde med det offentlige tilbudet, etterspør et privat tilbud og er villige til å betale av egen lomme for å kunne velge det.