Gå til sidens hovedinnhold

Kampen om friheten

I dag starter Arbeiderpartiets landsmøte, og akkurat nå holder Jens Stoltenberg landsmøtetalen. I den forbindelser har Lars Martin Mediaas, nestleder i Oslo Aps internasjonale forum og daglig leder i tankesmien Progressiv, sammen med Arve T. Thorsen, skrevet et innlegg i Dagsavisen om den sosialdemokratiske friheten. Der påstår de at det er Arbeiderpartiet som er frihetspartiet og at ?det er på tide at vi tar selve begrepet frihet tilbake igjen, fra en høyreside som altfor lenge har fått ha det som gissel.? De skriver videre at høyresidens frihet til syvende og sist er en frihet for de sterkeste. Den argumentasjonen har jeg hørt før, og Arbeiderpartiets syn på frihet og valgfrihet har jeg skrevet om i boken Valgfrihet, som ble utgitt i mars i år.

Valgfrihet, og frihet mer generelt, er et gode. Det å kunne velge blant ulike alternativer har en egenverdi. Ingen av de politiske partiene har monopol på begrepet frihet, men forståelsen av hva frihet innebærer, er forskjellig. Frihet til å handle gir også frihet til av og til å handle usolidarisk, usympatisk eller feil. Valgfrihet innebærer å akseptere andre valg enn de en selv ville gjort. Selv om alle partiene nå snakker om valgfrihet, er det høyst reelle ideologiske forskjeller.

Alle partiene er også for mulighetslikhet. Men hva ligger i det begrepet? Er det mulighet til å delta eller mulighet til å lykkes? Forskjellige forståelser av hva mulighetslikhet innebærer, vil ofte få konsekvenser for hva partiene mener om valgfrihet. Skal man minske valgfriheten for noen for å øke mulighetslikheten i samfunnet? Og når går et ønske om mulighetslikhet over til å bli et krav om resultatlikhet?

Partiene vil ha ulik vektlegging av verdiene frihet og likhet. Arbeiderpartiet er ofte opptatt av å utjevne forskjeller mellom mennesker for å tilrettelegge for mulighetslikhet. Men ved å kompensere for enhver forskjell man mener å finne, kan overgangen fra likhet i muligheter til likhet i resultater være kort. Tilliten til menneskers evne til å gjøre egne, selvstendige valg er ofte lav, og viljen til å innføre tiltak som tilrettelegger for, eller styrer, forskjellige valg, er stor. I debatter der valgfrihet står sentralt, som når det gjelder muligheten til å velge skole eller hvordan foreldrepermisjonen skal deles, nedprioriterer Arbeiderpartiet gjerne valgfrihet til fordel for andre hensyn. Mangfoldets rammer er gitt.

Et liberalt parti vil ofte ha en motsatt posisjon. Valgfrihet ivaretas ved mangfold, og man vil ikke legge sterke føringer på hva mangfoldet skal bestå av eller hvordan man bør velge. Derfor går f.eks. Venstre inn for friskoler, frihet vil oftest settes foran inngripen. Den personlige friheten, det å gi flere muligheter til å leve selvvalgte liv, er definerende for mange liberale standpunkter. Økt lokalt selvstyre innebærer en aksept for at det kan føre til at kommunene velger ulike løsninger.

Inngripen i friheten for å øke mulighetslikheten finner man elementer av i alle de politiske partiene. Alle partier er for eksempel for opplæringsplikt. Å sikre muligheter til skolegang blir å gi den enkelte midler til å nyttiggjøre seg friheten.

Men hvor langt skal man gå? Sosialister og sosialdemokrater vil, i større grad enn borgerlige og liberale partier, mene at valgfriheten må sikres gjennom ?tvang? for at alle skal sikres mulighetslikhet eller det de ofte omtaler som ?reell frihet?. Men hva skal politikere gjøre for å gi alle borgere like muligheter til å tilegne seg de ressurser, evner og ferdigheter som kreves for å kunne leve gode liv og oppnå posisjoner i samfunnet?

Det sier seg selv at det er umulig å gi alle borgere helt like muligheter uten å gjøre enorme inngrep i den personlige friheten. For eksempel vil familiebakgrunn påvirke våre muligheter på så mange måter at man antagelig måtte nedlegge familien og gi det offentlige ansvar for all oppdragelse for å jevne ut forskjellene helt. Det er det ingen som hittil har klart.

Men det er ikke nødvendig å gripe til ekstreme og totalitære eksempler for å se at det ligger vanskelige dilemmaer her. På venstresiden vil mange for eksempel hevde at friskoler bidrar til å øke eller befeste forskjeller mellom barn fra ressurssterke og -svake familier, mens borgerlige partier kan hevde at det er helt motsatt; at et større mangfold i skoletilbudet bedre ivaretar mangfoldet av elever. Fra venstresidens perspektiv vil det altså føre til større grad av mulighetslikhet hvis alle elever behandles likest mulig, mens høyresidens perspektiv er at likhet ikke er det samme som likeverd, og at det kan bli større mulighetslikhet med mer mangfold i opplæringen.

Arbeiderpartiet vektlegger fellesskapet og vil gjerne sørge for at vi tar de riktige valgene. Det gir det oss ikke flere muligheter, det begrenser oss. Derfor blir partienes holdning til valgfrihet av stor betydning i tiden som kommer. Jeg er enig med forfatterne av kronikken om den sosialdemokratiske friheten om en ting: Valget til høsten er en frihetskamp.

Reklame

Nå kan du teste HBO Nordic, Viaplay og Paramount+ gratis