*Nettavisen* Nyheter.

Boblebarnas skrik om hjelp - vi takler ikke livet!

Klikk på bildet for å forstørre.

 



Fordi foreldrene til enhver tid gjør det meste for sine barn, er de nå så overbeskyttet og ansvarsberøvet at de mangler grunnleggende konsekvenstankegang. Vi kaller dem curlinggenerasjonene, eller boblebarna som jeg liker å si. På 90-tallet ble den samme befolkningsgruppen kalt for nøkkelbarna. De gikk derimot alene gjennom barndommen med husnøkkelen rundt halsen. Sigende oversett av sine foreldrene, fordi begge foreldrene jobbet lange dager og barna måtte klare seg mye alene.

Som alltid i historien svinger oppfatningen om normene våre, i jevn takt, fra det ene ytterpunktet til det andre. Årsaken er antagelig at når handlingsmønsteret nærmer seg et ytterpunkt, slik at det kan oppfattes som skadelig, må vi skifte kurs i håp om å skape en motvekt til den urett vi oppfatter er iferd med å skje.

Etter å ha lest atter en kronikk om ungdom som opplever livet som forferdelig vanskelig, føler jeg at vi snart har nådd et slikt ytterpunkt. Her kan du blant annet lese om en 16-åring, hvor livet er i ferd med å rakne fullstendig. Problemene som skisseres som ungdommens store utfordringer er:

  • 7 timer på skolen og 2 timer lekser etterpå (vanlig arbeidsdag er 8 timer. Det er også vanlig å jobbe litt hjemme etter jobb)
  • Har ikke råd til en vinterjakke til 8000 kr (det gjelder de aller fleste)
  • Det forventes at du skal drikke deg full og ha sex i helgene (det er vel et press alle i større eller mindre grad har opplevd i ungdomstiden. Det gjør det derimot ikke til noen god idé!)

Min bekymring er at disse elementene gjør livet uutholdelig, og at dagens ungdom derfor føler seg utslitt. Presset er for stort. For meg oppleves dette som om pendelen nå må snu. Foreldre må slippe litt taket, og la barna bære noen av de konsekvensene som livet innebærer. Som foreldre må vi takle å fortelle barna at dette er livet, og at livet kommer med en hel del utfordringer som barna må lære seg å takle. Det innebærer selvfølgelig at barna skal få veiledning og støtte fra foreldrene, men foreldrene må la barna rydde opp selv. Finne løsninger selv. Ta affære selv, løse konflikter og utfordringer selv. Ikke minst føle på konsekvensene av ulike handlinger.

Vi ønsker alle det beste for de vi er glad i, men når foreldre leker måkebil for alle barnas problemer gjør vi barna en urett. Dette innebærer ikke at vi ikke skal ta boblebarnas opplevelse av situasjonen på alvor. For dem er dette referansegrunnlaget og de reagerer ut ifra den virkeligheten de opplever. Det jeg derimot mener er at vi voksne har et ansvar for at ungdommen takler mer motstand enn det vi leser om i ungdomskronikkene. Her har vi en jobb å gjøre. Tenker Aristoteles hadde et godt poeng da han snakket om den gylne middelvei.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.