RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Vibeke Gwendoline Fængsrud

Jeg skal bli matematiker!

 

22 år og klar for å studere matematikk på UiO. FOTO: ANETTE DAHL

Den første dagen på Blindern var ikke som andre dager. Ikledd høyhælte Guccistøvler (sjanseløst på brosteinen som omkranser UiO), Gucciveske og den mest vulgære Gucciboblejakken i tidenes minne, satte jeg kursen mot matematisk institutt. Jeg parkerte på motsatt side av campus og måtte derfor gå over den åpne plassen for å komme til mattebygget (Niels Henrik Abels hus som det heter).

Se for deg denne personen, mattekunnskap som en 4. klassing, kledd som en misforstått fashionista og full av mot. Nå skulle hun bli matematiker. Når jeg ser tilbake på dette er det lett å skjønne at folk flest trodde at jeg hadde fått slag. Men jeg var 22 år, måtte ta meg en utdannelse og det eneste jeg ønsket å studere var matte. Det hadde liksom vært så sjukt kult å bli god i det siden alle mente at det var så vanskelig. Dessuten hadde farfar alltid sagt at jeg burde «studere det som interesserte meg».

En av de mannlige masterstudentene på instituttet hadde sett denne noe annerledes skapningen som hadde forvillet seg inn på Frederikkeplassen denne dagen. Hun som heller hørte hjemme med en kaffelatte på Vindern og ikke matte på Blindern. Han hadde sett på venninnen sin og sagt «om jeg noen gang skulle finne på å bli sammen med det der, så slå meg i hodet med en gummihammer». Noen år senere, etter flere undervisningssessions på hans kontor, turer i Frognerparken, samt en episk tur på by'n ble nerden sammen med den feilslåtte fashonistaen, som nå hadde trukket i fotformsko og grå frakk. Gummihammer burde vært sent i posten.

Det er kult å dele denne historien fordi den viser at det kan bo ting på innsiden av et menneske som ser ut til å være noe annet. Den sier noe om at selvom utgangspunktet av og til ikke er bra, så finnes det alltid en løsning dersom hardt arbeid gjennomføres over tid. Det er jo nesten umulig å mislykkes når man går de skrittene som skal til for å komme i mål. Kanskje resultatet ikke ble som først planlagt, men reisen og prosessen er en seier i seg selv. 

Ha en super uke!

 

Sjekk INSTAGRAM @mattedama og FACEBOOK Mattedama

 

Niels Henrik Abels hus UiO. Bilde er tatt fra Frederikkeplassen. FOTO: KJETIL REE