Bilde: Privat

Tre av mine gode venninner der alle mener at hardt arbeid er den eneste veien til målet. Suzann Tutta Pettersen (Golfproff

), meg, Caroline Halmrast (Advokat) og Sassa Rostad Braathen (gründer av

og

).

Det hersker et alvorlig holdningsproblem når det gjelder matte. Jeg kaller det "myten om det late geniet".

Alle kjenner vi medeleven som aldri leste lekser eller forberedte seg til prøver, men som allikevel fikk toppkarakterer. I Norge anerkjenner vi dette late geniet som et faktum. På samme tid lurer vi på hvordan det late geniet får maks utbytte med minimal innsats?

I lys av det late geniet blir det lett for oss andre å konkludere med at vi selv må ha litt tungt for det. For vi andre faller ofte i én av tre kategorier: Dem som tittet gjennom leksen, leste gjennom prøvestoffet en ekstra gang, og likevel ikke fikk toppkarakteren. Dem som jobbet hardt for de gode karakterene man fikk. Eller, dem som allerede hadde gitt opp matte og ikke en gang forsøkte.

Uansett hvilken av de tre kategoriene du tilhørte så var spørsmålet det samme: Hva er hemmeligheten bak toppkarakterer uten innsats?

Les også: - Den som gir opp er en dust

Etter å ha undervist elever i alle karaktersjikter, i alle aldre, og innen de fleste matematiske fag, vil jeg hevde at det late geniet er en myte!

Ja, det er med skole som i idrett: Noen har lettere for det enn andre, men ingen vet hva som står i en bok de ikke har lest. Og ja, det finnes ytterpunkter her også, men det er ikke slik at Norge er det eneste landet der den gemene hop rent genetisk tilhører det nedre sjiktet.

Men, det hersker et alvorlig holdningsproblem i landet, og det er "myten om det late geniet". Rettere sagt unnskyldningen til hvorfor det er greit, faktisk sosialt akseptert, å være dårlig i matematikk.

Derfor: Myten om det late geniet må dø!

Det å vite hva som står i en bok man ikke har lest, er forbundet med superkrefter. For det krever superkrefter å se gjennom omslaget på boken du sitter med foran deg på lesesalen eller på kjøkkenbordet. Selv om du er så heldig at du har fått de fantastiske notatene til han som gikk året før, så må også disse leses og bearbeides. Det kalles å "internalisere", og kan beskrives som innlæringsprosessen fra introduksjon til utøvelse.

Når det gjelder matematikk er ikke pensum egentlig mer enn 4-6 A4-sider, resten av boken på 200-300 sider er eksempler, forklaringer og oppgaver.

Jeg tror at 4-6 A4-sider skal kunne la seg lære av de fleste i løpet av et skoleår. På den annen side er det viktig å påpeke at disse få sidene har en vidstrakt anvendelse, og for å beherske dem, kreves innsats og massiv oppgaveregning!

Men: Dessverre er dette eneste vei til målet!

Ved flere anledninger har jeg truffet late genier - elever som stolt messer om hvordan de ikke har lest til prøve og fått 5'ere og 6'ere. De var så "syyykt" uforberedt, men de fikk altså toppkarakter likevel. I disse tilfellene føler jeg et ansvar: å stille det viktige spørsmålet: "Hvordan vet du hva som står i en bok du ikke har lest?"

Dessverre inneholder ikke svaret røntgensyn eller tankelesingsferdigheter. Svaret er lite overraskende, men så utrolig viktig! Det lyder noe i retning av: "Vel jeg har jo lest, men ikke ordentlig. Jeg har lest boken en gang eller to og kanskje skummet en gang. Tittet gjennom notatene." Og det er i dette sekund eurekaøyeblikket oppstår.

Det late geni og jeg har ikke samme definisjon av hva det vil si å ikke ha lest.

I min verden betyr "ikke lese" at jeg faktisk ikke har åpnet boken. Det han holder på med når han "ikke leser", er dog det samme som jeg holder på med når jeg opplever å ha forberedt meg godt! Urovekkende greier! Videre er det naturlig for meg å spørre det late geniet: "Hva gjør du når du leser og forbereder deg?" De svarer noe à la: "Jeg dybdeleser teksten, deretter tar jeg notater fra den. Googler temaer og emner i teksten. Sammenligner med notatene fra timen. Besvarer oppgaver som følger teksten. Deretter leser jeg igjen det materialet som nå foreligger og sørger for at jeg skjønner det."

Så kanskje en del av problemet ligger i pliktfølelse og forståelse av arbeidsinnsats og utførelse, fremfor intelligens.

I det late geniets verden snakker vi om følelsen av å ha lest, ikke den faktiske handlingen.

Kan vi ut ifra dette antyde at det late geni lever på bakgrunn av semantikk forankret i ønsket om å fremstå som smart? I så fall er det svært trist at mange lider av manglende selvfølelse, manglende mestringsevne og manglende tro på egne evner fordi vi ikke tar debatten om at hardt arbeid fører til resultater på alvor.

Det eneste jeg ønsker å få frem er at myten om det late geni ikke hjelper noen av oss.

Det hjelper ikke den skolesvake som trenger sterkere selvfølelse, og ikke skoletalentet som vil trenge gode arbeidsvaner den dagen de møter et nivå som krever mer enn de er vant med. For det er faktisk slik at folk er ulike og kommer med ulik ferdigheter, selv om dette fremdeles oppleves som tabubelagt i Norge.

Til slutt: Det er ikke slik at man plutselig blir dårlig i matematikk.

Det er noe man jobber med over tid, lang tid. Tid brukt på ikke å gjøre lekser, ikke jobbe nok med pensum, ikke lære seg formler. Lang tid brukt på å fortelle seg selv at dette er vanskelig, kanskje også innprentet fra foresatte, innbille seg selv at dette er noe man ikke mestrer.

Er du elev, så forsøk et helt skoleår å følge rådene i lenken under. Jeg er sikker på at det kommer til å gjøre underverker!

Les også: 6 råd for å mestre matte

Jeg ønsker å senke terskelen inn til realfagene. Det er mitt ønske at redselen for ikke å mestre matematikk skal senkes og på sikt fjernes. Realfag er ikke bare for genier, slik vi liker å tro.

Realfag er for dem som viser arbeidsinnsats!

Følg meg på instagram under Mattedama , facebook under Mattedama og på snap: vibekegf

Denne teksten er modifisert fra en artikkelen som er tidligere publisert på www.hegnar.no