Gå til nye Nettavisen

Lyst til å se den nye Nettavisen?

RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mina Bai

Er du frafallen?

Dessverre er det blitt slik at man ved å forlate sin tro automatisk blir regnet som religionhater og at man har sluttet seg til en eller annen islamkritisk gruppe.
- Det finnes ungdommer der ute som har tvil. De har ingen arena hvor de kan snakke om deres tvil og stille spørsmål.
- Det finnes ungdommer der ute som har tvil. De har ingen arena hvor de kan snakke om deres tvil og stille spørsmål. Foto: Istock

Jeg ble nylig kontaktet av en ung jente med innvandrerbakgrunn. Hun er ikke troende, men kan ikke si det til familien sin. Man skulle tro at dette er en bagatell i et sekulært og moderne samfunn som Norge. Det er det absolutt ikke når man har en muslimsk bakgrunn. I hvert fall er dette et problem for en del muslimer. Som innvandrer er jeg i kontakt med folk som ikke er troende, men som later som de er troende. Jeg fikk en pakistansk venn for et par år siden. Han turte ikke å stå frem som ikke-troende blant venner og familie. Han var født og oppvokst i Norge. Jeg var sjokkert. En annen venn av meg er gift med en troende kvinne og tør ikke å fortelle henne av frykt for konsekvensene.

Disse er alle mennesker med muslimsk bakgrunn, og de kommer fra forskjellige land. De har alle en innvandreridentitet. Limet blant mange innvandrere er blitt det å være troende. Jeg synes dette er et problem. Å redusere et menneske til sin tro, om man er troende eller ikke-troende er lammende og smertefullt for den det gjelder.

Man er så mye mer enn sin tro, man er mann eller kvinne, datter, kusine, far, mor, søster, student, lege, drosjesjåfør, sjakkspiller. Man er først og fremst et menneske. Det gjør vondt å se flotte mennesker som lider fordi de ikke kan være seg selv. Det å spille skuespill og måtte være to personer samtidig tærer på psyken. Jeg snakker ikke om ekstreme tilfeller her, da konsekvensene for noen kan være å bli utsatt for vold. Jeg snakker om dem som lider under andres umenneskelige forventninger og skuffelser som fører til at man opplever boikott, utstøting og brutt vennskap. For noen kan ekteskapet ryke. Andre opplever å miste kontakten med familien sin.

Familiebåndene blant innvandrere er svært sterke, noen ganger vet man ikke helt hvor man selv begynner og hvor familien slutter. Man blir en utvidelse av familien sin. Å emigrere til et nytt land gjør familiebåndene enda tettere. Fortiden glorifiseres, tradisjoner, kultur og religion får større betydning. Det er utålelig for noen å miste et slikt nettverk, og å stå mutters alene. Jeg kjenner flere som ikke vil risikere dette, spesielt når det å forlate sin tro blir så uglesett av sterkt troende venner og familiemedlemmer at det går utover jobben, helsa og det sosiale nettverket.

Jeg har ikke lyst til at denne problemstillingen skal bli enda en metadebatt i en polarisert pro-islam versus anti-islam diskusjon. Jeg er ute etter løsninger. Det som har blitt et problem, er en situasjon der man enten må velge sin familie eller gå til populister for å få aksept og venner. Dem jeg snakker om har jo en innvandreridentitet. Dette er en del av dem og deres nettverk. Å nekte alt ved sin bakgrunn blir også feil. Det er heller ikke lett å finne venner og nye bekjentskaper i voksen alder. Det er slutt på å finne venner i sandkassa.

Det tok meg en del år å lære om demokrati og demokratiske rettigheter i Norge. Jeg har lært at mange har behov for å tro, og det må jeg akseptere. Men jeg forventer den samme aksepten for meg selv og mine venner når vi forlater vår tro. Personlig har jeg ingen problemer med min familie.

Men det finnes ungdommer der ute som har tvil. De har ingen arena hvor de kan snakke om deres tvil og stille spørsmål. Enten må de forbli troende for å tilfredsstille familien, eller må de late som om de er troende. Å forlate sin tro er for noen blitt tilsvarende det å erklære krig mot ens tro. Alt blir så personlig.

Jeg har ingen kamp gående med dem som tror, og jeg forventer samme respekt som troende gjør for sin tilværelse. Det har skjedd mange ganger at bekjente med innvandrerbakgrunn har spurt om jeg er troende. Da svarer jeg bare at jeg ikke er religiøs. Man føler at man ikke tør å si rett ut at man er ikke-troende. Da begynner en triade av misjonering og preken om hvor feil man har tatt av religionen. Dessverre er det blitt slik at man ved å forlate sin tro automatisk blir regnet som religionhater og at man har sluttet seg til en eller annen islamkritisk gruppe. For noen funker dette, for andre gjør ikke det. Det er viktig å ha valg.

Nå vet jeg ikke når og hvor det fiendskapet mot ikke-troende begynte, men jeg har lest en del om den historiske bakgrunnen. Noen mener det ikke fantes slik fiendskap, mens andre mener at det har vært slik siden begynnelsen av islam. Jeg har ikke lyst til å søke svar fra 1400 år siden tilbake. Jeg vil gjøre nye tradisjoner akseptert, og finne en løsning i demokratiet vårt, som setter menneskeverd og likeverd høyt.

I dag finnes det verken noen arena eller støtte for slike som oss. Det er derfor jeg skriver, for å si ifra at den unge jenta finnes, at hun lider i stillhet, og at min pakistanske venn finnes. De trenger aksept og forståelse. Jeg skriver for å fortelle at vi klarer oss fint uten tro.

Jeg skriver også for å avfeie misforståelser om hva slags tilværelse vi har. At man ikke plutselig har mistet all moral og er i fritt fall som menneske. At man ikke automatisk har fått et drikkeproblem, bare fordi man ikke tror lenger. Dersom du er en av oss, kom og slutt deg til oss, så vi får anledning til å lage mer bevissthet rundt dette svært tabulagte og følsomme temaet. Kanskje får vi med oss troende foreldrene og venner som synes en slik avgjørelse ikke fortjener straff, boikott eller utstøting. Sammen kan vi bli sterke. Eller om du velger å være taus, vit i hvert fall at du er ikke alene.

Vil du delta i debatten?
Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt. Her kan du enkelt bidra med din mening
(tjeneste under utvikling).