Gå til nye Nettavisen

Lyst til å se den nye Nettavisen?

RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mina Bai

Hijab, bare et tøystykke?

Som aktivist blir jeg skuffet hver eneste gang, når jeg opplever at nesten ingen er klar over at Iran er det eneste landet i verden som har lovfestet bruk av hijab og tildekking i offentlighet.
Å ta av seg hijaben i Iran kan være svært problematisk.
Å ta av seg hijaben i Iran kan være svært problematisk. Foto: facebook.com/StealthyFreedom

Her forleden ble jeg invitert til en norsk fest av en kjempekul bekjent. For å være litt humoristisk, så var festen «kronisk» norsk. På festen ble det som vanlig stilt spørsmål om hvor jeg kommer fra. Når jeg svarer at jeg kommer i fra Iran, er det ofte slik at en eller annen raus nordmann forteller om sin egen eller andres skiferie til Iran.

Det er selvfølgelig hyggelig å høre om positive ting om Iran. Det var tross alt i Sjah-tiden at Iran bygget Midtøstens beste skianlegg. Anlegget er fremdeles i bruk selv om slitasje har satt sine spor.

Mellom praten slo det meg hvor lite nordmenn vet om den iranske hijab-loven. Som aktivist blir jeg skuffet hver eneste gang, når jeg opplever at nesten ingen er klar over at Iran er det eneste landet i verden som har lovfestet bruk av hijab og tildekking i offentlighet. Da jeg forklarte dette til de andre gjestene, mente en mer bereist nordmann at dette er det samme som i andre arabiske/muslimske land hvor kvinnene kler seg friere hjemme. Det er feil.

I Iran er det lovfestet at du må dekke deg til i offentligheten. Og som i alle andre land så straffes man om man bryter loven. Da jeg forklarte dette, ble gjestene målløse. Det er en utrolig merkelig lov, men det er realiteten. Og uansett hvor mye iranske kvinner kler seg vestlig hjemme, så slipper de ikke unna disse obligatoriske skjerfene, kåpene og buksene.

Faktisk har dette foregått i ca. 40 år, og i så omfattende grad, at noen iranske jenter og kvinner ikke kjenner til en annen hverdag enn hvor de på gaten må ha et lite skjerf på hodet. Skjerfet trekkes opp, luggen styles og vises frem, og sminke smøres på som erstatning for mangel på frihet - som et slags opprør.

Men uansett må dette skjerfet være på toppen av hodet ditt, selv om håret ditt vises. Og du må være forberedt på at forbigående religiøse menn og kvinner sint skal advare deg mot å dekke til disse hårstråene, eller fornærme deg med å kalle deg æreløs og «naken». Noen ganger får du også bank. Du tar en risiko. Noen ganger går det bra, andre ganger ikke.

Du må være forberedt på å bli dratt til side av moralpolitiet for å få kjeft. Forberedt på straff og fengsel. Hvorfor er ikke dette allmennkunnskap? Hvorfor blir folk så overrasket over å høre det? De fleste vet at homofile i noen afrikanske land blir forfulgt og straffet. De fleste vet at muslimske minoriteter i Myanmar blir etnisk renset. De fleste vet at det har vært forbudt for kvinner å kjøre bil i Saudi Arabia. Hvorfor hører man ikke om hijab-tvang i Iran?

På festen, omringet av festglade mennesker, tenkte jeg at dersom jeg må vie hele mitt liv til å gjøre dette allmenn kjent, så skal jeg gjøre det. Jeg skal lage mer bevissthet rundt dette. Fordi det er merkelig og trist at allmennheten ikke vet om denne uretten som begås mot millioner av kvinner i Iran.

Ikke at vi her på den andre siden av planeten kan ta den kampen for dem, men fordi vi med solidaritet kan bidra til å sette press på regimer med slike barbariske prinsipper. Jeg spør meg selv om hvorfor media ikke skriver mer om dette. Er det konspiratorisk av meg å tenke at her i Vesten og den frie verden, så er fokuset mer på at hijab er et vanlig «plagg» brukt av «fri vilje», enn den ufriheten og mørke konnotasjonen som ligger bak dette plagget? En bør tross alt reagere på at et svært patriarkalsk og islamistisk regime innfører hijab-tvang mot millioner av kvinner, samme regimet mener at kvinner er annenrangsborgere.

Jeg håper lesere bærer med meg, siden jeg har skrevet om dette før. Hijab er et mektig plagg i den muslimske verden. Det er et mektig symbol både religiøst og kulturelt. Det er samme plagg som islamister som Erdogans kone har på seg. Samme plagg som islamist stater støtter og promoterer. På en måte er kampen mot obligatorisk hijab eller hijab generelt kampen mot de konservative muslimer verden over. Det er en ensom kamp.

I fjor på kvinnedagen, laget jeg en stor plakat og gikk i demonstrasjon for iranske kvinners rett til å ikke gå med hijab

Å ta den av er ikke alltid populært. Heller ikke så fritt for alle. Å reklamere for å ta den av er enda mer uglesett. Det er ikke så mye støtte å få. Det er bare å lese de engelske kommentarene under videoklippene der iranske kvinner tar av seg hijaben. Mange religiøse føler seg krenket og det blir en del utskjelling. Aktivister som reklamerer imot obligatorisk hijab, og oppfordrer kvinner til å ikke bruke den, er ikke så populære i såkalt hijab-vennlig media. Dette må vi forandre på med kunnskap. En journalist og eksil-iraner, Masih Alinejad, har med internettkampanjen My Stealthy Freedom, satt fokus på kampen iranske kvinner tar i Iran. Etter at hun skrev boka «Wind in my hair» er hun blitt invitert her og der for å snakke mer om temaet.

Når iranske kvinner tar av seg den obligatoriske hijaben i offentlighet, filmer de med mobilen og sender filmklippene til henne. Hun er blitt iranske kvinners stemme. De trenger enhver hjelp de kan få. Samme kampanjeside viser også videoklipp av stygge konfrontasjoner mellom kvinnene og religiøse mørkemenn. Så vidt jeg vet er det kun Daily Mail som rapporterer ofte om slike overgrep. Forrige uke publiserte de for eksempel en stygg konfrontasjon mellom en sint mann som skjelte ut en kvinne bare fordi hun hadde tatt av seg hijaben på en buss! Jeg skulle ønske at også andre medier kom på banen.

 Den iranske Facebook-aktivisten Masih Alinejad utfordrer loven ved å oppfordre til å dele bilder uten sjal. Hun kaller det My Stealthy Freedom.

'I'll make you pay for being naked': Women are forced to defend themselves on Iranian bus after man furiously reacts to seeing them without a hijab.

I fjor på kvinnedagen, laget jeg en stor plakat og gikk i demonstrasjon for iranske kvinners rett til å ikke gå med hijab. Deres kamp ble nevnt i talene, men den trengte mer synlighet, mer forklaring og mer fokus. Plakaten jeg bar, viste bilde av en jente som holder hijaben på en pinne - hun er symbolet til hijab-protesten i Iran.

Jeg håper at mer opplysning og kunnskap gjør det mulig at jeg slipper å se folk bli overrasket over å høre at det finnes stater i verden som systematisk kontrollerer kvinners klær og hår. Men mest av alt håper jeg at jeg en dag får oppleve at iranske kvinner kan gå ut på gata slik kvinner i Vesten kan, med frihet og uten stigma, uten å bli straffet. Slik de kunne gjøre det før revolusjonen. Fram til den dagen, fortsetter kampen min. Bli gjerne med å spre opplysning om dette viktige temaet. Vi trenger deg og din støtte. Det betyr mye.

Vil du delta i debatten?
Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt. Her kan du enkelt bidra med din mening
(tjeneste under utvikling).