RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mina Bai
Sist oppdatert:

Tause feminister

Foto: Behrouz Mehri (AFP)

Etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979 ble sharia implementert i den iranske grunnlov, og tildekking på offentlige steder med hijab, islamsk kåpe og bukse ble obligatorisk. Daglig ser jeg filmsnutter fra Iran på instagramkontoen til Masih Alinejad, initiativtageren til kampanjesiden My Stealthy Freedom. Der dokumenterer kvinner hvordan de blir arrestert, skjelt ut og ydmyket av moralpolitiet og religiøst konservative borgere fordi de viser hud og hår i offentlighet. Her er det ikke snakk om T- skjorte eller korte bukser, men korte islamske kåper og at hårstrå kommer til syne under den obligatoriske hijaben.

Under kampanjen «Hvite onsdager» tar modige jenter av seg hijaben og setter den på pinne ved de store ferdselsårene. For dette risikerer de arrestasjon og bank. En av dem, Shaparak Shajarizade, fikk i går 20 års fengsel, derav 18 år betinget. 20 års fengsel for aktivisme mot obligatorisk hijab!

Mange filmsnutter på sosiale medier viser kvinner som et øyeblikk tar av seg hijaben og lar håret vises i offentlighet. Ofte lar de seg filme bakfra for ikke å bli identifisert, straffet eller stemplet som umoralsk eller prostituert. 39 års islamsk propaganda og tvangstildekning har satt spor i det iranske folket. Dette er den islamske republikken Iran.

Jeg har noen få feminist-venninner på FB som støtter disse kvinnene, noe jeg setter stor pris på, men det provoserer meg at vestlige feminister møter slik umenneskelig tvang med taushet. Jeg har til gode å se en vestlig feministisk bevegelse à la Metoo som fronter iranske kvinners grunnleggende rettigheter.

Ingen andre land har en slik diskriminerende lovgivning. Hvor er engasjementet mot den uretten disse kvinnene møter hver dag? Om det ikke var for Nettavisen ville jeg ikke hatt noen plattform hvor jeg kunne ta opp denne uretten. 

For å toppe skammen tar kvinnelige europeiske ledere på seg hijab og lar seg smilende avbilde sammen med representer fra den islamske republikken. Jeg spør som aktivisten Masih Alinejad: Hvorfor tar de standpunkt for tvangen og den islamske republikken? Er de så maktesløse at de ikke engang tør si at de som europeiske kvinner ikke underkaster seg slik tvang?

Det sies at tildekning er iransk kultur. En del religiøst konservative kvinner vil dekke seg til uansett hva loven sier, men det betyr ikke at alle gjør det eller iransk kultur påbyr kvinner å dekke seg til. Hvorfor ser vi i så fall hver dag i ca. 40 år motstand mot moralpolitiet, og opposisjon mot obligatorisk hijab? Iranske kvinners modige og ensomme kamp mot tildekning utkjempes kontinuerlig.

Denne uka ble en ung jente arrestert. Hun hadde publisert et par filmsnutter av sine flotte dansetrinn på Instagram tidligere. Iransk fjernsyn fremstilte Maede Hojabri som en forbryter og anklaget henne for «prostitusjon» og for å spre umoral. Etter hennes arrestasjon har mange iranske jenter lastet opp videoklipp av sine dansetrinn, og oftest skjuler de ansiktet. Hvordan kan vestlige feminister være taus om slik urett, hvorfor viser de ikke solidaritet, dette er kvinnekamp på det mest grunnleggende plan. Hvor er aktivistene som går av hengslene når Trump deporterer illegale immigranter? Har deres aktivisme bare én side, én religion, én hudfarge? Alle menneskerettighetskamper er like viktige, like verdifulle.

Les også: Iransk tenåring pågrepet for dansevideoer på Instagram

Det er bare kampanjen My Stealthy Freedom som daglig rapporterer om en urett millioner av kvinner er rammet av, og den er startet av en iransk kvinne i eksil.

Det finnes modige sjeler i Norge. Statssekretær Ingvil Smines Tybring-Gjedde, kona til Christian Tybring-Gjedde, nektet for et år siden å dra til Iran i hijab.

Trine Grande sa for tre år siden til Dagsavisen: «Hvis vi skal dra til Iran, må vi iføre oss hijab, noe det er veldig fjernt for meg å gjøre.» Hun fikk støtte fra Stortingets visepresident, Marit Nybakk: «For meg er det helt umulig av prinsipielle og kvinnepolitiske årsaker.»

Det viser at det er mulig å sette fokus på denne åpenbare diskrimineringen.

Les også: Norske politikere nekter å dekke seg til i utlandet

Mer enn noen gang trenger vi bevissthet om denne uretten. Med bevissthet kommer handlinger. Internasjonalt press hjelper og gir resultater. Kampanjer som «Bring back our girls» og «La saudiarabiske kvinner kjøre bil» har hjulpet. Mange verden over lot seg nylig engasjere av avstemningen om abort i Irland.

Millioner av kvinner lider under en tvang som er blitt deres fengsel i hverdagen. Vi kan ikke la uretten fortsette fordi den ikke rammer oss selv.

Nylig ble Norge igjen kåret som et av de beste landene å bo i. For meg som kommer fra Iran er det dobbelt lykke å bo i dette landet. Ingen kan sette mer pris på kvinners hud og hår enn en som har unnsluppet et regime som det iranske. Jeg elsker å føle vinden røske i håret og at solen skinner på huden min. Og går du ut skinner solen så asfalten nesten smelter i sommervarme i Oslo. Tenk på hvordan ditt liv ville vært dersom du måtte bruke islamske kåpe, hijab og bukse hver gang du gikk ut døra. Ville du vært like taus dersom noen tvang dette på deg?

Les også: Undersøkelse: Flertall mot hijab i barneskolen