Gå til nye Nettavisen

Lyst til å se den nye Nettavisen?

RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mina Bai

Ungdomsgjenger i Oslo

Ungdommene lever i konstant kulturkrasj og identitetskamp.
Bildet er et arkivfoto fra et overfall på en 16-åring på Stovner. 
Bildet er et arkivfoto fra et overfall på en 16-åring på Stovner.  Foto: Stian Lysberg Solum (NTB scanpix)

Problemene knyttet til ungdomsgjenger i Groruddalen er et sårt tema. Mye følelser og stolthet er knyttet til nabolaget for dem som bor her; det er her de har født barna sine og det er her barna har gått på skolen, deres kjente og kjære bor i dalen. Samtidig kan ikke utfordringene i disse områdene avfeies med påstanden om at «det er trygt her». Det er det åpenbart ikke, i hvert fall ikke til alle døgnets tider når natteravnene blir angrepet med stein og folk skytes på åpen gata.

Den senere tiden har jeg bodd delvis på Furuset i Oslo. I begynnelsen var det til og med uvant for meg som har bodd i innvandrertette områder i Oslo før. Her anslår jeg at kanskje rundt 70 prosent prosent av beboere har innvandrerbakgrunn. Etter hvert er jeg blitt vant til et familieorientert nabolag der mange nasjonaliteter går overens, og med snille og rolige naboer.

Samtidig observerer jeg utfordringene på nært hold. Jeg ser grupper av unge gutter som bare vandrer rundt Furuset senter uten mål og mening. De tøyser og lekebryter med hverandre, til spøk blir til blodig alvor, latter blir til skrik og skjellsord, og de begynner å løpe etter hverandre. Dette ser ut til å være en slags adrenalinkick for dem som ellers ikke ser ut til å ha noe betydningsfult å bruke tiden på.

Noen av disse barna er ganske unge, og blir lett påvirket og manipulert av de eldre ungene. Jeg er verken forsker eller sosiolog, jeg vil heller ikke generalisere, men jeg ser også en klar segregering her som på Tøyen der unge menn går sammen. Det ser ikke ut som at disse ungdommene har noe kontakt med motsatt kjønn, med mindre de har det på skolen. Det føles som om man er tilbake til Iran der guttene hang ved gatehjørne i fattige strøk, langt unna jevnaldrende jenter. Her dyrket de sin maskulinitet.

Problemene i disse områdene er først og fremst et samfunnsproblem, et sammensatt og komplekst samfunnsproblem. Det dreier seg om fattigdom men også om for mange barn, en machokultur der guttene prøver å tøffe seg, men det også dreier seg om hjelpeløse foreldre som rett og slett ikke har redskaper til å oppdra barna i den nye kulturen. De skjønner heller ikke særlig mye av det samfunnet de har flyttet til.

Problemet dreier seg om barn og ungdom som blir oppdratt norsk på skoler og vil være frie individer på den ene siden, og familieforeldre som tvinger dem til å være lydige eller forventer av dem at de automatisk respektere sine foreldre uten å kunne engasjere seg i dialog med barna. Det oppstår en kortslutning her. Foreldrene har lyst til å oppdra barna, men det eneste de vet om er å skjelle dem ut, bruke fysisk makt, eller rett og slett dumpe guttene på gata der de kan henge ut i sene nattetimer. Barna derimot føler seg norske. De ser ned på foreldre og tror de er teite fordi de er fanget i lengselen etter hjemlandets kultur og stemning.

Guttene som føler seg norske, blir samtidig ikke tatt imot av samfunnet, de må hele tida forholde seg til spørsmålet om de er norske eller om de er fra foreldrenes hjemland. Barn som er født og oppvokst i Norge blir referert til som pakistanske eller somaliske barn. De lever i konstant kulturkrasj og identitetskamp.

Disse ungdommene trenger definitivt en fritidsklubb, men foreldrene må også forstå at de ikke kan produsere barn uten å kunne stille opp eller forsørge for dem. Velferdsstønaden en del av dem får dekker ikke alle utgifter. Motto som at Gud forsørger sine egne, funker ikke dersom man skal gi barna adgang til diverse aktiviteter og bedre muligheter i livet.

Disse ungdommene trenger gode rollemodeller; de trenger tøffe menn som viser dem omsorg og ikke ser på dem som byrde, som ikke snakker ned til dem og karakteriserer det de er med på som «svenske tilstander». Samtidig må foreldrene også lære at ikke alle guttebarna kan bli ingeniører eller leger. Dette er barn som definitivt har et eller annet talent, men som faller ut av skolen fordi deres karakterer er for dårlige. De kan kanskje bli gode håndverkere, mekanikere, hårfrisører, gründere, sangere, om man bare gir dem sjansen. De trenger hjelp til å unnslippe den strenge sosiale kontrollen de lever under - et krav om at de for enhver pris skal studere til noe prestisjefylt. For dét er en byrde mange av disse ungdommene rett og slett ikke klarer å bære.

Igjen er jeg ingen forsker. Men kanskje dreier alt til syvende og sist om den sosiale kontrollen guttene møtes med, både foreldrenes behov for å kontrollere og forme dem slik de vil ha dem, men også storsamfunnet som ikke vil akseptere disse barna som sine egne.

Vil du delta i debatten?
Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt. Her kan du enkelt bidra med din mening
(tjeneste under utvikling).