RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mina Bai

Vi tullinger som deltar på dugnad

Det har blitt mer interessant å se på Netflix eller høre på musikk enn å stille opp på dugnader og plante et par tulipaner som noen tullinger.

Til syvende og sist dreier det seg ikke om planting av planter eller å plukke opp kvikklunsj-papir. Men viljen å gi noe tilbake til fellesskapet
Til syvende og sist dreier det seg ikke om planting av planter eller å plukke opp kvikklunsj-papir. Men viljen å gi noe tilbake til fellesskapet Foto: Illustrasjonsfoto: Istock

 Den 23. mai er jeg innkalt til dugnad i blokken der jeg bor. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg mener om dugnader. Det er litt slitsomt. For man tvinges til å jobbe sammen med en haug med folk man ikke kjenner og aldri prater med for å gjøre et felles prosjekt. 

Samtidig er nettopp det solidariske ved dugnader som gjør at man blir mindre selvisk og rausere overfor andre. Man gir av seg selv, til tross for at man ikke vet om man får like mye tilbake.  Dugnad gjør også noe med følelsene til lokalmiljøet. Har du for eksempel plantet en liten plante i hagen kommer du å være opptatt av dens velvære hver gang du går forbi. Kanskje er hele poenget med dugnad nettopp dette; å forsterke det sosiale limet.

I begynnelsen måtte jeg tvinge meg selv til å være med dugnader. En ting som hindret meg var min dårlige helse. Men jeg fant det også vanskelig å gi til fellesskapet. For jeg kommer fra en bakgrunn der man dessverre blir lært opp til å tenke på seg selv. Kulturen er preget av «førstemann til mølla». 

Selv om vi vokste opp med en tung litterær,  givende og rik sufi-persisk-kultur, ødela diktaturet og ikke-fungerende sosiale forhold mange av oss. Det gjorde noe med vår tankegang hvor å redde seg selv er viktigst. Man må først og fremst tenke på seg selv. Mekanismen er den samme mekanismen som man ser i fengsler. Tøffe forhold gjør at du må tenke på din egen overlevelse. 

Det er så trist å se at vår rike persiske, givende sufi-kultur er til dels blitt ødelagt. Selv om jeg ser at mange fremdeles ofrer seg, sitt liv og sin frihet for andre på et individuelt nivå. Jeg vet ut fra egen erfaring at dette gjelder for en god del andre innvandrere der ute som har rømt fra krig, diktatur og vanskelige sosiale forhold også. Man tenker først og fremst på seg selv. 

Dugnad er en øvelse i raushet og tilhørighet til lokalsamfunnet som vi innvandrere ofte mangler fra våre hjemland. 

Selvfølgelig finnes også innvandrere som ikke er sånn, eller nordmenn som er egoistiske. Det er en variasjon. Men det hjelper å be dem å være med og delta på dugnad som en øvelse i å kunne gi til omverdenen uten å få noe tilbake. Det er en øvelse i raushet og tilhørighet til lokalsamfunnet som vi ofte mangler i våre land. 

Personlig har jeg etter hvert lært meg å være en del av dette fellesskapet. Kanskje vil det bidra til at man blir rausere også i andre deler av samfunnet og bli en del av det sosialdemokratiske prosjektet. 

Jeg handler ofte i en tyrkisk butikk på Grønland. Det er et av de stedene jeg elsker å handle ferske matvarer. Den er ikke bare billig, men også full av spennende matvarer og stemning. Dessverre opplever jeg hver eneste gang at det hele tiden handler om å være førstemann.

De fleste som handler i butikken har innvandrerbakgrunn. det kan være alt fra polske arbeidere til eldre damer som bruker barnevogn som en slags handlevogn. Tempoet er høyt, og dersom du er litt treig eller ikke sørger for ditt, ender du opp som en slags «roadkill» ved grønnsakskurvene. Det gjelder å være kjapp, pågående, og hensynsløs. 

Noen ganger skulle jeg ønske at man gjorde dette med dugnad obligatorisk. Da kunne vi kanskje lært mer om hva står bak et slikt initiativ. Dette med å ofre sin plass og ikke alltid måtte være førstemann til mølla i sosiale sammenhenger kan gjøre underverker for oss alle.

Dessverre ser jeg at med globalisering mister man noe av respekten for dugnad også blant dem som er født og oppvokst i Norge. Jeg ser mange unge, og til og med eldre, i blokka jeg bor som ikke deltar på dugnad lenger. Kanskje synes de til og med at de som velger å delta er teite. Forrige gang jeg var med, dukket de bare opp for å kaste sine fine møbler eller elektronikk i containerne. De bare dukket opp, kastet det de ville kaste og løp for livet. 

Der jeg bor er det kanskje bare tre personer med innvandrerbakgrunn. Da jeg kom til Norge, husker jeg det var mer disiplin og mer dugnadsånd blant nordmenn. Nå er det mer interessant å se noe på Netflix eller høre på musikk enn å stille opp på dugnader og plante et par tulipaner som noen tullinger.

Til syvende og sist dreier det seg ikke om planting av planter eller å plukke opp kvikklunsj-papir. Men viljen å gi noe tilbake til fellesskapet, en slags øvelse i å bli mer raus for samfunnets felles prosjekter. Det begynner dessverre å bli gammeldags og utdatert.