Gå til nye Nettavisen

Lyst til å se den nye Nettavisen?

RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mina Bai

Walid Al-Kubaisis arv

Walids dyd var i motsetning til min, tålmodighet. Han var imøtekommende overfor alle, også dem som ignorerte, bagatelliserte og til og med rakket ned på hans forfatterskap og film.
Walid al-Kubaisi døde i juli 2018, 60 år gammel. 
Walid al-Kubaisi døde i juli 2018, 60 år gammel.  Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

Da min venn og kollega, forfatteren og samfunnsdebattanten Walid Al-Kubaisi gikk bort i sommer, ble jeg bedt om å skrive noen ord til minne om ham. Jeg klarte ikke det. Bortgangen var for nær, for urettferdig. Jeg hadde lyst til å late som om han fremdeles var i live.

Jeg gikk heller ikke i begravelsen, den fant sted på en trist, regnfull dag, jeg husker den godt. Jeg klarte ikke det.

Vi er i slutten av 2018. Jeg tenker stadig på ham og det har gått opp for meg at jeg aldri skal se ham igjen eller ha noen samtale med ham. Sist jeg traff ham snakket vi som vanlig en del om politikk. Vi var stort sett enige, i noen punkter uenige. Hans dyd var i motsetning til min, tålmodighet. Han var imøtekommende overfor alle som kom i hans vei og ville prate med ham. Det omfattet også dem som ignorerte, bagatelliserte og til og med rakket ned på hans forfatterskap og filmen hans, «Frihet, likhet og det muslimske brorskap».

Med Walid Al-Kubaisis film falt brikkene på plass for meg. Jeg var i Iran og så hvordan islamismen bit for bit spiste seg inn i samfunnet. Jeg hadde hele livet søkt svar på hvordan den religionen mine foreldre praktiserte og holdt kjær, en religion som i sjah-tiden fremsto med et menneskelig ansikt, hadde skiftet til noe totalitært, noe stygt som ødela mitt og mange andre iraneres liv, ungdom og land.

Islamisme i forskjellige former har siden spredd seg i hele Midtøsten og til Afrika, ikke bare fra Iran, men også via aktører som muslimbrødrene, Saudi-Arabia og Tyrkia.

Walid Al-Kubaisis film var for meg å komme hjem. Den ga svarene jeg trengte. Men jeg turte hverken å skrive eller snakke fritt om det. Filmen ble så dårlig mottatt av venstresida at man ble oppfattet som konspiratorisk om man roste den. Men filmens hensikt var ikke å spre konspirasjonsteorier, tvert imot, den var å skille mellom islam og islamisme, muslimer og islamister. Ikke å svartmale, men å opplyse og åpne våre øyne for udemokratiske krefter på vei inn i Europa. Dette gikk tapt i buingen mot Walid.

Han ventet tålmodig på en unnskyldning – og kanskje anerkjennelse fra den venstresiden som han selv tilhørte, for sin innsikt innen politisk islam, islamisme og Midtøsten, men den kom aldri.

Den svenske Expressen omtalte nylig boka til den egyptisk-svenske forskeren Sameh Egyptson «Holy White lies: Muslimbrotherhood in the west, ‘case Sweden’». Den belyser islamistenes forsøk på å få fotfeste i Sveriges politiske partier. « Forskaren Sameh Egyptson beskriver hur Muslimska brödraskapet jobbar målmedvetet för att infiltrera den svenska partipolitiken: ’För oss som kommer från Mellanösten är det här inte någon överraskning.’».

Jeg tenkte på Walid da jeg leste artikkelen. Han hadde rett. En visjonær stortenker langt forut for sin tid, som ikke lenger er blant oss; vår egen Salman Rushdie som en del behandlet så urettferdig. Jeg skjønte at tiden var kommet for meg å minnes ham og ta farvel, vanskelig som det har vært. Og takke ham en gang for alle for å ha opplyst oss om islamisme. Jeg håper hans arv forblir levende og at hans film blir sett med friske øyne. Jeg ønsker sårt at han omsider får den anerkjennelsen han så inderlig fortjente.

Fra jord er vi kommet, til jord skal vi bli.

Hvil i fred, kjære venn.

Vil du delta i debatten?
Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt. Her kan du enkelt bidra med din mening
(tjeneste under utvikling).