RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Ove Mellingen
Sist oppdatert:

Den neste som skriver "tiddelibom" får bank!

Den neste som legger ut så mye som ett lite «tiddelibom» til nå kommer jeg til å gi en på trynet, leste jeg på Facebook her en dag. En bekjent av meg hadde gått lei.

Foto: Ove Mellingen
Foto: Ove Mellingen

Snøen har opptatt oss alle og de som ikke måker, skriver om det på Instagram, på Twitter og på Facebook. Snapchat, er visst ikke så opptatt av snø. Eller så er det jeg som ikke riktig klarer å åpne de rette Snap’ene. Men Tiddelibom-kommentarene har vært forholdsvis heftig i bruk. Såpass heftig at det ikke er urimelig å sitere denne vakre vintersangen som Thorbjørn Egner skrev og Christian Hartmann satte melodi til:

Det snør, det snør, 

tiddeli bom.

Det er det det gjør

tiddeli bom.

Nå snør det mye mer enn før

tiddeli bom og tuttemei tu.

Så kaldt det er,

tiddeli bom.

Jeg kjenner det her -

tiddeli bom,

kjenner det på mine tær,

tiddeli bom - og huttemei tu.

I går var vi heldige. Da var det kaldt, sol og skikkelig winter wonderland. I dag kan det også hende det blir ganske bra, før det igjen er klart for massevis av tiddeli bom – bom - bom - bom.

Og tankene kan, for noen av oss, gå til varmere strøk. Som Miami. Og da klarer jeg ikke å glemme historien om min kamerat, en eldre journalistveteran i Bergen, som hadde bevilget seg en tur til Miami. Dette var på 1970-tallet.

Ved et tilfelle kom jeg forleden til å finne ut nøyaktig når det var min venn Jan Andersen landet i Miami. Det var 19. januar 1977.

Det var nemlig forholdsvis kjølig i Miami for noen uker siden og da kom jeg til å se på en eller annen av mine utallige vær-stasjoner som jeg liker å følge med på og da spratt det opp på skjermen: «Det føles kjølig i Miami i disse dager, så kjølig at man kanskje skulle tror det kunne snø, men vet du når det sist snødde i Miami?» Og svaret kom: «Det var altså 19. januar 1977».

For 41 år siden.

Jeg glemmer aldri da Jan fortalte at han hadde landet på Miami International airport, gått ut i en taxi og var på vei gjennom down town Miami, til Miami Beach og det begynte å snø.

Drosjesjåføren glemte alt, han skrek ut «Oh my God, it’s snowing».

Han hadde aldri sett snø før.

For ikke lenge siden fikk jeg forresten høre at Jan Andersen hadde gått bort. Han var over 80 år og hadde hatt et langt og innholdsrikt liv. I tillegg til krimjournalist var han vitsebokforfatter og den beste vitsefortelleren jeg noensinne har hørt. Spesielt var han god på morsomme avslutninger på litt grove historier.

Da lo både han og omgivelsene, ofte så vi hikstet hele gjengen.

Da er det i grunn greit å vite at der han er nå, snør det neppe.

Tiddelibom!