Oppsigelsene har stått i kø i det siste. Eller, snarere, alle som «legger opp». Da er det ikke først og fremst Sylvi Listhaug jeg tenker på, som la opp som statsråd. Det var på mange måter en tragedie. I alle fall debatten der hatet blusset opp på en helt uvirkelig måte.
Nei, det jeg snakker om nå er idrett. Sport.
Ole Einar Bjørndalen la opp 3. april, altså forrige tirsdag. Da var det gråt og tenners gnissel i et par dager.
Før Marit Bjørgen fortalte at hun la opp fredag 6. april, mens hun var i Alta og gikk NM:
Da var det ikke bare gråt og tenners gnissel, men NRK gikk helt bananas og kjørt på Bjørgen i alle kanaler i dagevis.
Med omlegging av programmene og gullrekka fredag kveld, Beat for Beat måtte vike.
Så la Emil Hegle Svendsen opp mandag. Da var det ny runde, ny grining og nye innslag. Selv om kanskje ikke det var fullt så stort.
Og la meg, umiddelbart, ile til og understreke at jeg har den største respekt for alle disse ski- og skyteheltene. Marit Bjørgen har vært en fantastisk idrettsutøver, Ole Einar Bjørndalen har vært en fantastisk idrettsutøver og Emil Hegle Svendsen har vært en fantastisk idrettsutøver.
Super-Svendsen vil bli Familie-Svendsen
Det er ikke det.
Men det er vel ikke nødvendig å prøve å presse nasjonen, samlet, inn i en konstruert kollektiv depresjon av den grunn? Spesielt fordi dramaturgien virker noe vel planlagt. Saken er den at flotte idrettspersonligheter nå skal gjøre annet enn å reise rundt på hoteller i fjellene i Europa. De skal få tilbringe tid med familien sin.
Når redaktør og journalist, samfunnsdebattant og kommentator Cathrine Sandnes sitter gråtkvalt på Dagsnytt 18 og forteller om hvor trist det er at Marit Bjørgen har lagt opp, så blir det litt mye.
Og det virker som de reneste koketterier.
Og når NRK fjernsynet, plutselig har laget et omfattende hyllestprogram (ganske godt forberedt til å være så overraskende forresten) så konstruerer man verdensbegivenheter ut av normale hendelser.
Spesielt fordi det ikke er spontant, det ikke er tragisk og det ikke er snakk om nasjonal unntakstilstand.
Dette er fine folk og flinke skiløpere og jeg kritiserer ikke dem. Jeg unner dem at de nå skal få leve litt mer normalt.
Så kan du sikkert hevde at det er smålig av meg, surmaget, å påpeke dette. Kanskje det er det.
Men vi lever i en tid da det ofte ligger så mye tenkt strategi, så mye konstruerte følelser, bak det tilsynelatende spontane, at det er på sin plass å reflektere litt rundt det.
Så all ære til både Bjørndalen, Bjørgen og Hegle Svendsen, men det er altså ingen tragedie at disse nå får med tid sammen med dem de er glade i – og motsatt. Snarere tvert imot.
