Mange har fulgt nominasjonsprosessen til Brett Kavanugh denne uken. Det handler først og fremst om tre kvinner, Christine Blasey Ford, Deborah Ramirez og Julie Swetnick som mener seg utsatt for overgrep fra den tilkommende høyesterettsdommeren. De påstår at han var en aggressiv festløve med tendenser til voldsom pågående seksuell trakassering og voldtektsforsøk.

Mannen selv sitter gråtkvalt og sint og prøver å forsvare seg.

Personlig må jeg innrømme jeg har tenkt på hans kone Ashley Estes Kavanaugh og to unge døtre, Liza og Margaret som må høre om ektefelle og far som en grov og vulgær overgriper. De har min største sympati.

Men jeg har også tenkt på disse kvinnene som, med verden som scene, har fortalt om svært vonde ungdomsminner som har plaget dem i flere tiår.

Men mitt hovedanliggende er likevel noe annet. Det er hva som skjer når motsetninger og demonisering blir så ytterliggående som det er blitt under Trump i USA.

Det er jo slett ikke noe nytt med motsetninger. Jeg har reist jevnlig til USA i mer enn 30 år. Jeg har sikkert besøkt dette landet 50 ganger, i jobbsammenheng og privat. Klimaet nå er mye verre enn jeg har sett noensinne tidligere.

Jeg tror det startet under president Bill Clinton. Da var hans uheldige omgang med Monica Lewinsky i Det hvite hus katalysatoren for en etterforsking og noe som nærmet seg en riksrettssak.

Årsaken var ikke primært at han hadde seksuell omgang med Lewinsky i det ovale kontor, men at han løy om det:

«I did not have sexual relations with that woman, Miss Lewinsky».

Et pussig poeng er forresten at i saken, mange kalte det en heksejakt, mot Clinton den gangen var faktisk Brett Kavanaugh ganske sentral. Han jobbet for Ken Starr som jaktet på Clinton. «The Starr Report» som ble skrevet av Starr, ville stille Clinton for riksrett, (impeachment) og der var Brett Kavanaugh delaktig i utarbeidelsen.

Clinton løy altså, på ett spørsmål. Et spørsmål han neppe burde blitt stilt og ble prøvd avsatt som president.

I august hadde en av verdens mest respekterte aviser, The Washington Post, en oversikt over Trumps løgner. Det skal ha vært 4229 på 558 dager. Selv Pinocchio er smågutt med en stubb av en nese i forhold til Trump. Men det ser ikke ut til å spille så stor rolle lenger at man lyver.

Etter Clinton fikk man president George W. Bush. Jeg var kategorisk skeptisk til ham. Spesielt hans krigshissende kabinett med Dick Cheney og Donald Rumsfeld i spissen. Og at de satte i gang en katastrofal krig i Irak, basert på en opplagt løgn. For å vise handlekraft etter 11. september-terroren i 2001 gikk USA til krig mot Saddam Hussein i Irak. Selv om Irak ikke hadde noe med terroren i New York og Pentagon å gjøre. Det var Osama bin Ladens ansvar, en saudiaraber. Men krig ble det og krigen varer i realiteten ennå, 15 år senere. Og den har destabilisert hele Midtøsten.

Etter Bush fikk vi oppleve en amerikansk president som ikke var hvit.

Barack Obama, som besøkte Norge denne uken, var et svar på Martin Luther Kings drøm. Men Obama satte i gang store bevegelser i det amerikanske samfunnet.

Ikke minst mobiliserte rasister kraftig. Og fikk med seg skeptikere, som egentlig ikke var rasister, men som var skeptisk til det meste ukjente.

I Texas trodde over halvparten at han var muslim, i en meningsmåling. Det ryktet oppsto ikke av seg selv.

Og nåværende president Trump satte i gang en enorm kampanje, den såkalte birther-bevegelsen, for å underminere og delegitimere Obamas presidentskap. En ren konspirasjon, holdt i live av Trump. Det handlet om at Obama ikke skulle være født i USA og derfor ikke hadde rett til å bli valgt til president.

Men dette er bare småtterier i forhold til den enorme kløften, den enorme splittelsen i det amerikanske samfunnet nå.

President Donald Trump dyrker motsetninger og fyrer opp hatet på en måte som man aldri har sett. Og demokratene på sin side ser ikke ut til å være i stand til å gjøre noe annet og mer forsonende de heller. De svarer med nesten samme mynt.

Demokrati betyr folkestyre.

Men det betyr også at man skal gi rom for mindretallets synspunkt. Det betyr at kompromisser er et godt verktøy på veien mot et bedre samfunn. Gode avtaler og forsoning er langt bedre enn at man på råeste vis bruker all makt man har, for å overkjøre motstanderne.

Donald Trump har ikke majoriteten av det amerikanske folket i ryggen. Han hadde flere millioner færre stemmer enn motstander Hillary Clinton i valget for to år siden. Om han også hadde hjelp fra russiske digitale agenter er fortsatt uavklart, men ikke usannsynlig.

Et av de få tverrpolitiske vedtakene som er gjort er av etterretningskomiteen som slår fast at russerne prøvde å influere på valgresultatet.

Det spiller neppe så stor rolle nå, selv om mye tyder på at russerne fortsetter med sin praksis både her og der. Nå sist i Makedonia der det skal holdes avstemning om navneskifte på landet, til Nord-Makedonia. Et slikt navneskifte kan få landet inn i EU og NATO og det ønsker Russland å hindre. Derfor prøver de å sabotere avstemningen i hovedstaden Skopje og landet ellers.

Men i USA, som lenge var det lysende eksempelet på demokrati for mange, er demokratiet revet og slitt i stykker. Nå illustrert ved denne høyesterettsnominasjonen av Brett Kavanaugh. Han blir antakelig godkjent med de republikanske stemmene mot de demokratiske.

Uavhengig av eventuelle voldtektsforsøk i ungdommen.

Slik sikrer de, på Kavanaughs livstid, en dommer som stemmer med republikanerne i vanskelige prinsippsaker og dermed mot demokratene.

Når det gjelder disse høringene vet jeg nesten ikke hva jeg skal tro. Jeg har store problemer med å tro at disse kvinnene lyver. Og voldtektsforsøk er ikke greit på noen nivåer.

Men kan det være slik republikanerne påstår, at disse kvinnene er villedet til å lyve om Kavanaugh av politiske årsaker? Da er i så fall hele demokratiet i grøften allerede.

I verdens mektigste nasjon har man altså to politiske partier som hater hverandre så mye at teorier om vitner som lyver om voldtekt utført av en tenåringsgutt, som nå vil bli dommer, blir sett på som sannsynlig av den ene parten.

Regningen for det ikke-fungerende systemet i USA kan bli høy. Det kan bli smertefullt. Og det kan ta tiår å ordne. Og det kommer til å gå på bekostning av dem som har minst, minst penger og minst innflytelse. Der er jeg ikke i tvil et sekund.

Desto viktigere blir det å unngå det samme her i Norge. Ved å vise respekt for politiske motstandere så viser man også respekt for folkevilje og folkestyre.

Vi fikk smake det motsatte under Listhaug-saken i vår.

Jeg tror mange ble skremt av den debatten, som var uforsonlig, destruktiv og ødeleggende. Og som, når sant skal sies, endte med at Erna Solberg måtte rydde opp. Det gjorde hun også, på sin måte.

Og takk for det.