EUs toppmøte om Energiunionen: utfordringer og muligheter for Norge

I dag og i morgen møtes EUs statsledere for å bli enige om Europas energi- og klimamål frem mot 2030. En egen energiunion står også på trappene. EU vil ha tilgang på billig og ren energi fra pålitelige land. Ikke bare for å redde klima, men gi folk strøm de har råd til foruten å bygge konkurransedyktig industri.

Vil bli kvitt avhengighet av russisk gass

EU importerer 54 prosent av all energien som brukes. Gass står for én fjerdedel av energien EU benytter. 84 prosent av gassen importeres. 35 prosent fra Russland, som dekker hele gassforbruket til Bulgaria, de tre baltiske landene, Slovakia og Finland.

Norsk gasseksport til EU har økt jevnt de siste årene og nådde det samme nivået som Russland i 2012. Den siste tredjedelen får EU-landene fra Algerie, Marokko og Midtøsten.

I desember 2013 la Europakommisjonen frem et regnskap som viste at EU-landene i 2011 betalte 420 milliarder euro for import av fossilt brensel, et tall som er ventet å øke med 100 milliarder frem til 2015. Samtidig stod salg av varer og tjenester fra EU til omverden for 400 milliarder. Import av fossil energi gir EU en negativ handelsbalanse og tapper EU økonomisk. Bare i 2009 importerte ruinerte Hellas fossilt brensel for tilsvarende 9 prosent av bruttonasjonalprodukt.

Med Russlands oppførsel overfor Ukraina er EU-landenes målsetning nr 1 å bli mindre avhengig av å kjøpe gass fra Russland. De vil bli mer selvforsynt på egenprodusert ren energi.

Ambisiøse klimamål

I tillegg har EUs statsledere blitt enige om å redusere klimagassutslipp med mellom 80 og 95 prosent innen 2050 henhold til nivået i 1990. På toppmøtet i dag og i morgen vil EU-landene bli enige om midtveis-mål på 40 prosents reduksjon innen 2030. Det skal nås med kvotehandel, fornybart og energieffektivisering.

Ett sentralt satsingsområde, som energikommissær Öttinger presenterte i sommer, til alles store overraskelse, er energieffektivisering. 30 prosent reduksjon av energiforbruket gir både kutt i klimagassutslipp og reduserer avhengigheten av å importere gass fra Russland. I henhold til Europakommisjonens tall vil hver prosents økning i energieffektivisering redusere behov for import av gass med 2,5 prosent. Få regner med at EU klarer å oppnå denne målsetningen, som ville betydd en reduksjon på 75 prosent gass innen 2030. Men skulle EU greie halvparten eller bare én tredjedel av målsetningen, vil det ha store konsekvenser for eksport av norsk gass.

Norsk arroganse

Dette har Olje- og energidepartementet skjønt. Derfor inneholder den norske innspillet til EUs toppmøte en setning om at det vil være mer kostnadseffektivt for EU å øke import av gass fremfor å innføre energieffektiviseringstiltak. I Brussel blir dette innspillet sett på som lite klokt, og faktisk ikke så lite arrogant. Tror Regjeringen virkelig at EU vil legge til side tiltak som vil stimulere til innenlands økonomisk vekst og sysselsetting for å tilfredsstille Norges ønske om opprettholde og øke import av gass?

Les det norske bidraget her http://www.abcnyheter.no/files/141006-posisjonspapir-eu-klima-energi.pdf

Hvorfor energiunion?

Langt mer forståelig og klokere er Regjeringens innspill til EU-lederne om å hindre sentralisering av forhandlinger om import av gass fra tredjeland. Forslaget kommer fra Polen og er myntet på forhandlinger med Russland.

Polen står i sentrum av EUs energi- og klimapolitikk. Så godt som all Polens produksjon av elektrisitet kommer fra å brenne kull. I tillegg importerer de gass til industri og varme. 47 prosent av sin gasstilførselen kommer fra Russland, gjennom Ukraina. For å redusere avhengighetsforholdet til Russland inngikk Polen nylig en kontrakt om levering av flytende gass fra Qatar til en pris på nærmere det dobbelte av spot-prisen i Europa. Russland koster Polen dyrt politisk mens Qatar koster dyrt økonomisk. Det er dette Polen vil ha hjelp til å hanskes med. Derfor vil de at EU-samarbeidet skal settes i stand til å bruke sin samlede økonomiske og politiske tyngde for å forhandle med gasseksportører.

For å få til dette tok har flere ledende polske politikere, både tidligere utenriksminister Radoslaw Sikorski og tidligere president Tusk, tatt til orde for å etablere en egen energiunion. De ønsker en europeisering av energipolitikken, akkurat som bankunionen, hvor landene har overlatt ansvaret for å overse at markedet fungerer til et egne EU-institusjoner.

De vil også at EU samlet skal betale for å bygge infrastruktur for transport av gass, ikke bare til Polen, men også mellom andre land i regionen.

Forslaget om etablering av en egen energiunion har fått blandet mottakelse i EU-landene. I Brussel fnøs de fleste ekspertene av forslaget og sa EU aldri vil kunne innføre et sentralisert forhandlingssystem. Den tradisjonelle oppfatningen er at det er markedet som forhandler og avgjør prisen på gass. Det understreket også tidligere kommisjonspresident José Manuel Barroso og energikommissær Günther Öttinger. Det er riktig, særlig når det gjelder gass fra Norge. Men de landene som er nødt til å importere gass fra Russland, er konfrontert med en stor leverandør som misbruker sin markedsmakt: Gazprom. Gjentatte ganger har EU krevd at Gazprom må åpne opp gassrørledningene til andre leverandører. Det vil kunne skape konkurranse og lavere priser for de europeiske innkjøperne. Dette nekter Gazprom. Og president Putin er ikke villig til å legge press på Gazprom. Europeiske gasselskaper, men også de store innkjøperne som EoN, RWE og Vattenfall, kontrollerte all transport av gass i Europa. Da Europakommisjonen tvang dem til å åpne opp rørledningene for levering av konkurrerende leverandører, sank prisen på gass med 20 prosent over natten. På denne måten har innføringen av EUs konkurranseregler hatt stor betydning for prisnivået på energi, og dermed konkurransekraften, til europeisk industri.

Nå står EUs tredje energipakke på vent. Den vil åpne gassrør ytterligere for tredjeparter og knytte energimyndigheter tettere sammen i planlegging av infrastruktur for elektrisitet.

Norsk holdning til EUs energiunion

Den norske reaksjonen har så langt naturlig nok først og fremst bestått av å kritisere forslaget om å sentralisere forhandlinger om kjøp av gass til Europa. Regjeringen har lagt vekt på at gass er en vare som forvaltes best ved et velfungerende marked. Så lenge Norge er en del av det indre energimarkedet og implementerer all lovgivning for EUs energimarked, er det svært lite som tyder på at Norge vil bli omfattet av sentralisert EU-forhandling med andre land. Det er myntet på Russland og land som bidrar til å manipulere markedet for å holde prisene oppe. Å implementere EUs 3. Energipakke i Norge vil være regjeringens beste grep for å svekke behovet for sentraliserte forhandlinger med Norge.

To nye EU-institusjoner for operatører og regulatorer av elektrisitetsmarkedet blir også en del av EUs energiunion. Begge organisasjonene har en overnasjonal beslutningsprosess og har myndighet til å samordne og planlegge utbygging av strømnettet over landegrensene. I 2009 ble det nordiske samarbeidet på dette området lagt innunder EU. Deler av Norges Vassdragsvesens oppgaver blir dermed overført til de nye EU-byråene. Det kan også være i strid med Grunnloven § 115 fordi Norge som EØS-land ikke kan bli fullt medlem, men delta som observatør, uten stemmerett.

Alle utslippskutt må tas hjemme

EUs klimamål for 2030 vil også inngå i den nye energiunionen. Norge tok over EUs målsettinger for 2020 og vil som EØS-land måtte forholde seg til den nye politikken for 2030. Ambisjonene ligger klare: 40 prosent reduksjon av CO2-utlipp i 2030 i forhold til utslippsnivået i 1990. Dette skal oppnås ved å stramme inn handelen på CO2-kvoter, øke satsingen på fornybar energi med 27 prosent og redusere energiforbruket med 30 prosent. En større andel fornybar energi i Norge vil kunne bli møtt med skepsis fra vannkraftprodusentene. Norge satser derfor på at EUs nye fornybarmål ikke vil bli juridisk bindene for hvert land, slik det er for målene for 2020. Vannkraftprodusentene frykter lavere strømpriser, og ditto fortjeneste, på grunn av overproduksjon av energi på markedet.

De nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia vil sørge for overføring av norsk ren kraft til kontinentet. Her ligger EUs energiunions muligheter for Norge. Des tettere EUs energimarked integreres, og des større krav til forbruk av fornybar energi, des mer kan Norge eksportere til kraftmarkedene i Europa.

Nye styringsmekanisme mellom regionene i Europa skal koordinere produksjon og distribusjon av alle former for energi. Norsk deltakelse i denne styringsmekanismen vil være svært viktig for at Norge kan eksportere kraft. Det betyr at Regjeringen bør så tidlig som mulig signalisere at EUs nye klimamål er bindende også for Norge. Ikke bruke 5 år på å tenke seg om, slik den rød-grønne regjeringen gjorde.

I Kommisjonens forslag til handel med utslippskvoter for CO2 står det at alle landene må foreta utslippsreduksjoner hjemme, det vil si i hele EU/EØS-området. Det vil være en utfordring for Norge som hittil har belaget seg på å kjøpe klimakvoter i utviklingsland for å nå nasjonale mål. Denne mekanismen er fullt lovlig i henhold til Kyoto-avtalen, men den har overøst markedet med kvoter fra utviklingsland og ført til at prisen til på å slippe ut CO2 har falt som en sten.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag