RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Preben Gløersen
Sist oppdatert:

Den arabiske fotballvåren

Betyr skaden som har truet Mohamed Salah sin deltagelse i fotball VM nasjonal krise for Egypt?

Mohamed Salah har kjempet en kamp mot klokken for å rekke VM i Russland. Foto: AP Photo/Pavel Golovkin/NTB scanpix.
Mohamed Salah har kjempet en kamp mot klokken for å rekke VM i Russland. Foto: AP Photo/Pavel Golovkin/NTB scanpix. (NTB scanpix)

 Egypt 

Det er 8. oktober 2017 i ørkenen i utkanten av Alexandria i det nordlige Egypt. Det er en avgjørende VM-kvalifiseringskamp mellom Egypt og Kongo, stillingen er 1-1, og det er spilt nesten fire minutter på overtid. En skjeggete, kort fyr med et lite truende utseende er etterlatt alene på kanten av Borg el Arab stadions store, tomme 16-meters felt. Så begynner Mohamed Salah å løpe mot ballen for å forsøke å score mål på straffesparket som kan sende Egypt til VM i fotball i 2018. Den ensomste mannen, på det tidspunktet, i hele den vide verden.

Betydningen av Mohamad Salahs spark er forankret i en historie som starter langt tilbake i tid.

Egypt fikk sin uavhengighet fra Storbritannia så tidlig som i 1922, og ble i 1934 det første afrikanske land til å delta i et VM-sluttspill. Neste gang et afrikansk land skulle delta i et VM-sluttspill var nesten fire tiår senere. Egypt forble uansett i stor grad under britisk innflytelse, gjenspeilet i general Bernard Montgomery s seier over den tyske ørkenreven Erwin Rommel i slagene ved egyptiske El Alamein under andre verdenskrig. Men etter hvert ble britenes allierte kong Farouk – som senere skulle dø i en alder av 45 da han ble kvalt under et av sine karakteristiske store måltider på en restaurant i Roma – tvunget til å abdisere og flytte i eksil, og Suez-krisen demonstrerte at den nye sjefen, oberst Nazzer, ville dra sitt land i en mindre vestlig orientert retning.

Nazzer var en av mennene bak etableringen av det afrikanske mesterskapet i fotball. Det var likevel ikke pan-afrikanisme, men pan-arabisme som lå hans hjerte nærmest, og han fikk utløp for sine følelser gjennom sin kontroll av egyptisk fotball. Mens kong Farouk hadde vært en tilhenger av Zamalek, ble Nazzer etter hvert ærespresident hos deres lokale Kairo-rival Al Ahly, “folkets lag” – som hadde sine røtter i kampen mot den britiske kolonimakten. Egyptiske arbeidere spredde sin interesse for fotball mens de jobbet i de arabiske gulfstatene, og den dag i dag sitter store deler av den arabiske verden klistret til TV-en når Al Ahly møter Zamalek i de store lokaloppgjørene.

Fult klar over det tveeggede sverdet det er å bruke fotball for å bygge en nasjon, valgte Nasser å forby sporten i Egypt etter Seksdagerskrigen i 1967, med den begrunnelse at spillet skapte distraksjoner. Mens hans etterfølger Anwar Sadat opphevet forbudet, valgte den neste presidenten, Hosni Mubarak, å omfavne fotballen på en måte som går langt forbi den sensuelle brudgom-til-brud-kontakten i et typisk egyptisk bryllup. Det skulle senere slå tilbake. Der og da var Mubarak mest opptatt av å fremstille seg selv som landets største fotballsupporter, der han feiret Egypts fem afrikanske mesterskap og Al Ahly og Zamaleks til sammen 11 afrikanske Champions League-titler, som alle ble vunnet under hans styre fra 1981-2011.

Retten til å organisere seg var i utgangspunktet ikke et spesielt synlig trekk ved president Mubaraks politistat. Men i løpet av 2000-tallet dukket det i Egypt opp et alternativ til moskeene som et rom for å uttrykke seg selv: hardbarkede grupper av fotballsupportere, også kjent som ultras. De ble raskt misfornøyd med Mubaraks styring av fotballen og alt annet, vold mellom myndighetene og supporterne ble vanlig. ”Regime! Vær veldig redd for oss!”, ropte Al Ahlys tilhengere fra tribunen. Ulike ultras-grupperinger spilte en stor rolle da Mubarak i 2011 ble styrtet under den arabiske våren, de kastet steiner og sloss både mot politiet og Mubaraks innleide pøbler som kom ridende til det såkalte ”kamelslaget” på Tahir-plassen.

For Egypt var tiden etter den arabiske våren langt fra rolig . Landets høye pyramider er kanskje nærme himmelen, men i form av å representere den religiøse arven hvor jøder, kristne og muslimer levde fredfullt sammen i det gamle Egypt, virker de ofte å være langt fra Gud. Mohammad Mursi og hans muslimske brorskap vant de første valgene og spenninger langs de religiøse skillelinjene fulgte etter. Valget av brorskapet førte til et oppsving i angrep mot koptiske kristne, en gruppe hvis fotballspillere tradisjonelt også har blitt diskriminert når det gjelder uttak til Egypts landslag og klubblag. Den vedvarende tilstedeværelsen av islam innenfor landslagets fire vegger er for eksempel synlig ved at det er vanlig at spillerne kneler etter at de har scoret mål. Tidligere landslagssjef Hassan Shehata, som ledet Egypt til tre afrikanske mesterskap – det siste i 2010 – understreket islams rolle gjennom sin uttalelse om at "uansett hvor god han er, vil vi aldri velge en spiller som ikke viser fromhet”, ”jeg strekker meg alltid langt for å være sikker på at de som ikler seg den egyptiske drakten har det korrekte forholdet til Gud”. En som tilsynelatende slet med å leve opp til et slikt ideal, og som dermed angivelig ble kastet ut av landslaget, var den tidligere Ajax-, Roma- og Tottenham-spissen Mido. Han hadde hestehale og datet Miss Belgium 2000.

Det muslimske brorskapet tapte etter hvert makten til de militære. Dette var dårlig nytt for Egypts nylig pensjonerte midtbanelegende Mohamed Aboutrika. Hans påståtte bånd med det nå bannlyste brorskapet førte til at hans eiendeler ble fryst og at hans navn ble satt på en terrorliste, samtidig som han også måtte flykte til eksil i Qatar, hvor han fikk jobb som fotballekspert. Noen få år tidligere, i 2012, befant “El Magico” og hans Al Ahly-lagkamerater seg midt i skuddlinjen under hendelsen som på mange måter oppsummerer kaoset rundt Egypts arabiske vår. Etter en kamp mot Al-Masry i den nordøstlige byen Port Said, ble gjestende Al Ahly-supportere og spillere angrepet av illsinte hjemmetilhengere. Da opptøyene – som inneholdt banestorming, flasker, steiner, fyrverkeri, klubber og sverd – var over, hadde 74 personer mistet livet.

Linken til Egypts politiske situasjon var synlig i hvordan Al Ahlys tilhengerne hadde blitt fanget av politiets manglende vilje til verken å bryte inn eller åpne stadionportene. Lyset på arenaen hadde på mistenkelig vis blitt skrudd av akkurat da angrepet startet. Mens den delen av de militære som mente at fotballens ultras-grupperinger hadde skylden for styrtingen av Mubarak dermed tilsynelatende fikk sin revansje, var Mohamed Aboutrika mest opptatt av tragedien som hadde utspilt seg foran øynene på ham selv og hans lagkamerater, der han besøkte hjemmet til alle ofrene for det som skulle bli kjent som ”Port Said-massakren”. Supporterne til Al Ahlys erkerival Zamalek viste også sin støtte og respekt. Utfallet av stadionkatastrofen ble til slutt at egyptiske myndigheter avlyste resten av fotballsesongen 2011-2012.

Den egyptiske forfatteren Alaa al-Aswany skrev engang at “egypteres forhold til fotball er som franskmenns forhold til vin”. De gamle ballene man har funnet i kongelige egyptiske mausoleer stammer jo tross alt fra en kultur som var etablert lenge før tidspunktet da kolonimaktene fra Europa brakte ”fotballen” til Afrika. Dagens “poster boy” for Egypts tradisjonsrike ballferdigheter er Mohamed Salah, den unge mannen fra den lille jordbrukslandsbyen Nagrig, som ligger rett ved siden av hovedveien som knytter Kairo og Alexandria sammen. Salah har det som skal til for å være en relasjonsnekker som gjenspeiler et samlet Egypt. Han er “hadi”, det arabiske order for stille, og med bakgrunn i en oppvekst i beskjedne kår holder han føttene godt plantet på jorden mens han tjener sitt land: han synger lidenskapelig nasjonalsangen før kampstart og bidrar til veldedighet utenfor banen. I løpet av de 90 minuttene kampen varer, setter den ikke-diskriminerende Salah opp sine lagkamerater, og scorer selv enten motstanderens mål vender mot hans elskede Mekka eller ikke.

Tilbake til 8. oktober 2017. Mohamed Salah er klar til å fyre løs sitt straffespark. På egyptisk TV gir kommentatoren uttrykk for hvor viktig utfallet er for hans nasjon ved å ty til en kort bønn: I Allahs navn, den mest Barmhjertelige, den evig Nåderike”. Den kongolesiske målvakten kaster seg til sin høyreside, Mohamad Salah har sendt ballen til motsatt side og Egypt er kvalifisert for VM i 2018.” Allah,Allaah,Allaaah,AllahuAkbaar!”, roper kommentatoren. Egypt er kastet inn i feiring. Supportere svermer rundt i gatene, biler som tuter er overalt mens militærhelikoptre slipper hundrevis av egyptiske flagg fra himmelen. Fra sitt eksil i utlandet hyller legenden Mohamed Aboutrika sin landsmann Salah gjennom en tweet: “ Gratulerer, du gjorde oss alle stolte, og enda gjenstår det beste”. Kanskje kan et sånt optimistisk fremtidssyn også gjelde for nasjonen Egypt som helhet.

Under den arabiske vårens protester på Tahir-plassen ble det utført et eksperiment som testet kilder til informasjon. Det gikk ut på at en person som var liberal, en som var konservativ og en som var moderat tastet inn ”Egypt” i søkemotoren til Google. Algoritmene sørget for at resultatene som kom opp var i tråd med deres preferanser: den konservative fikk opp ”det muslimske brorskap”, den liberale ”Tahir-plassen”, mens topptreffet for den moderate deltageren var ”feriesteder langs Nilen”. Hvis eksperimentet hadde blitt gjentatt i timene etter den avgjørende VM-kvalifiseringskampen mot Kongo, ville alle som stod på Tahir-plassen og søkte på ”Egypt” utvilsomt fått samme forenende svar: “Mohamed Salah”. 

Straffesparket til Mohamed Salah som sendte Egypt til VM i 2018:


Følg Prebens VM-blogg med nye innlegg hver dag under VM her:  https://www.nettavisen.no/meninger/prebengloersen  

Lyst på mer VM-moro? Hør Preben og resten av gutta i Fifth Official podcasten sin egen VM-quiz:

https://www.fifthofficial.no/single-post/2018/06/11/Fifth-Official-VM-Quiz