RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Preben Gløersen
Sist oppdatert:

Gambetta

Gambetta: driblestilen som er hjertet i argentinsk fotball.

Det skjuler seg en lang og spennende historie bak Lionel Messi og Argentinas særegne driblestil.
Det skjuler seg en lang og spennende historie bak Lionel Messi og Argentinas særegne driblestil. Foto: Ricardo Moraes (Reuters / NTB scanpix)

Argentina 

Starten av 1900-tallet var en travel tid på kaiene i Buenos Aires. Arbeidere, sjømenn og immigranter fra hele verden flyttet livene sine til Río de la Platas bredder, porten til den nye verden. I 1905 ble den berømte fotballklubben Boca Juniors stiftet, og ifølge legenden valgte laget sine farger basert på flagget til det første skipet som seilte inn på havnen i La Boca. Skipet var svensk og Boca Juniors ble døpt i gult og blått, men det var likevel en annen fremmed nasjon som skulle sette standarden for den lokale fotballen. Navnene til andre argentinske topplag, som River Plate og Newell's Old Boys, røper den britiske innflytelsen.

Under viktoriatiden hadde Storbritannia en sterk økonomisk påvirkning på Argentina. Fra sjøfart til bankvesenet og jernbanen, som bidro til å sivilisere den ville pampasen ved å effektivisere frakten av råvarer fra innlandet til havnen i Buenos Aires. Britenes stil dominerte også på fotballbanen; det gjaldt å være fysisk, spark og løp, løp og spark. Men på tidspunktet for dronning Victorias død i 1901 hadde også andre immigrantkulturer begynt å få innflytelse. Og da den mer ferdighetsbaserte stilen til italienere og spanjoler fikk stadig større gjennomslag, oppstod argentinernes egen, driblende spillestil: Gambetta.

Gambetta dreier seg naturlig nok om teft, timing og kontroll mens den argentinske spilleren kjører sin slalåm rundt motstanderne med ballen klistret til bena. Likevel er Gambetta først og fremst en levemåte. Viktigheten av kontrasten til den engelske stilen er synlig i livet både på og utenfor fotballbanen, med Gambetta som en uttrykksform forankret i en kollektiv sinnstilstand. Fra og med 1910 begynte den nasjonalistiske tenkingen til forfattere som Ricardo Rojas, Leopoldo Lugones og Ricardo Güiraldes å få sitt gjennombrudd. I fronten av deres erobring var oppfatningen av den argentinske gauchoen, hvis karakter symboliserte alt det beste ved sitt land. Gauchoen er ung og lojal, han er kjent for å være freidig, men samtidig har han mot. Akkurat som Gambetta-fotballspilleren oppnår han seier ved å gjennomføre en listig plan hvor han foran øynene på hele verden gjemmer seg bort et sted hvor han er umulig å finne.

Den nasjonalistiske fotballbevegelsen hadde også et annet ben og stå på.

I 1917 fremførte Carlos Gardel “Mi noche triste”, og han tok dermed tangoen til nye popularitetshøyder ved på et revolusjonerende vis å blande tango musikken med tekst. Mens musikken og teksten reflekterte argentinerne gjennom sitt melodrama, gjenskapte tangodansen trinnene til Gambettaen ved å fortelle historien om ferdighetenes eleganse og motstanderens følelse av avvist kjærlighet: Frem med venstre, frem med høyre, frem med venstre, til høyre med høyre, føtter sammen, flytt venstre fot så den møter den høyre. Til sammen utgjorde det solide, romantiske og freidige ved Gambettaen, gauchoen og tangoen kraftige komplementære elementer i en nasjonal identitet. Som sportsskribent Juan Mora Y Araujo engang sa det: “Fotball er vårt lands dans”, “bli en del av den og du vil se det selv; pampasen og himmelen, fjellene og jungelen, rolige elver og strømmen som drar, musikken fra trekkspillet på båten som ligger og vugger ved bryggen”.

I Argentina startet 1930-årene, kjent som Década Infame (det famøse tiår), med at hæren tok kontroll gjennom et militærkupp. Krakket på New York-børsen i 1929 hadde ført til dårlige økonomiske tider, og folk flokket fra landsbygda til Buenos Aires i jakten på en fremtid. De slo seg ned i brakkebyer i byens utkantstrøk, og som virkelighetsflukt hørte de på Carlos Gardel – som nå var blitt en internasjonal superstjerne – på radioen, mens de drømte om pampasen der hjemme. De så også på fotball. Argentina i 1930-årene er på mange måter fotballens La Belle Époque. I horder holdt folk seg fast til nye oppfinnelser som biler, busser og trikker for å støtte klubben fra nabolaget ved å komme seg til de nye stadionene som poppet opp takket være penger fra myndighetene. Etter kampen leste de alt om resultatene, tribunevolden og fotballens forbindelse til samfunnet i det umåtelig populære og nytenkende sportsmagasinet El Gráfico.

Denne bevegelsens røtter var ryggraden i den tangoelskende Juan Perons vei til presidentskapet i 1946. Hans visjon om sterk industrialisering, arbeid til alle og en velferdsstat ble godt mottatt på Boca Juniors sine tribuner, hvor tilhengerne ofte ropte “Boca, Perón, una Corazon!” (Boca, Peron, ett hjerte!), som en hyllest til politikeren som hadde markedsført seg selv under slagord som “Perón, den første idrettsmann!” og “Perón sponser sport!”. I tillegg til nazistene, som av Peron fikk lov til å flykte fra Europa til Argentina etter andre verdenskrig, var de nasjonalistiske elementene i peronismen synlige da Argentina ikke deltok i Copa America i 1949 eller VM i 1950 i frykt for at landet skulle vise svakhet ved å tape.

For mange er VM på hjemmebane i 1978 trolig det mest kjente eksempelet på fotballens nasjonalistiske fotfeste i Argentinas livsløp. Takket være det som etter alle solemerker var triksing og miksing bak lukkede dører, fikk den argentinske militærjuntaen sitt VM-trofé. Mødrene på Plaza del Mayo prøvde så godt de kunne der de stod og protesterte foran La Casa Rosada. Presidentpalassets beboer, general Jorge Videla, fortsatte uansett prosessen, som innebar at tusenvis av (mistenke) venstrevridde argentinere forsvant i løse luften: fengslet, torturert eller kastet levende ut fra fly, høyt over Atlanterhavet.

Til tross for interne konflikter kan argentinske fotballnasjonalister uansett alltid forenes i kampen mot en felles fiende: England. Argentinere peker gledelig på det de mener er rasistiske elementer rundt deres kontroversielle tap mot England i kvartfinalen i VM i 1966, med bakgrunn i at det engelske laget angivelig hadde en etablert oppfatning av at argentinerne var ”dyr”. De mener diskrimineringen er ytterligere synlig i de anti-argentinske holdningene som Tottenhams argentinske spillere Osvaldo Ardilles og Ricardo Villa møtte i England under Falklandskrigen. I 1986 hevnet Diego Maradona utfallet av krigen ved å slå ut England fra VM-sluttspillet gjennom en kroppsliggjøring av det argentinske idealet. Hans andre mål var definisjonen av Gambetta, der Maradona driblet seg i vei over banen forbi fem engelske spillere. Hans første mål var en hyllest til den argentinske freidigheten, der han brukte sin hånd til å slå ballen over hodet på den engelske målvakten og inn i mål – og kom seg unna med det. Maradonas lagkamerat Jorge Valdano forklarte senere at "vi er lært opp til å feire freidighet og snedighet”, “det er mulig mange av våre sosiale og økonomiske problemer i Argentina ville vært løst hvis vi hadde forstått at det vi kaller viveza i andre land blir sett på som en forbrytelse”. Gjerningsmannen selv foretrakk uansett sitt “håndballmål”, for Maradona føltes det ut som ”å stjele engelskmennenes lommebok”.

Til tross for at peronismen i de senere år har skiftet innhold frem og tilbake over det politiske spektrum, er arven etter president Peron fremdeles synlig. Selv om Argentinas nåværende president Mauricio Marci – som tidligere var klubbsjef i Boca Juniors – ikke er en selverklært peronist, brukte han sin valgkampanje på å knytte seg opp mot bildet av Peron ved å synge peronistiske sanger og avduke en statue av fyren. I 2009 bidro hans presidentforgjenger – og peronist– Christina Kirchner til å klargjøre de direkte båndene mellom peronisme og fotball gjennom sine Fútbol para todos (fotball for alle) tiltak, som gikk ut på at myndighetene kjøpte TV-rettighetene til landets øverste divisjoner og kringkastet kampene gratis.

Som i politikk er nasjonalistisk fotballdribling en sårbar spillestil. Argentina, Maradona og hans Gambetta ble for eksempel trakassert og sparket ut av VM i 1982 av det brutale forsvarsspillet til Italias Claudio Gentile.

Uansett, Argentina virker å være på sitt mest sårbare når de mangler en spiller som er i stand til å perfeksjonere landets tradisjonsrike og berømte driblestil. Som i 1998 VM, da de ble straffet av andre lands finesser i form av Michael Owen og Dennis Bergkamp, eller i 2002, da de ikke klarte å komme videre fra gruppespillet. Hvis du er tilhenger av fotball har du som argentiner over de siste tiårene blitt premiert for et langt liv. I ett øyeblikk lyden av Diego Maradona, i det neste kom Lionel Messi ridende inn i byen. Men hva skjer når Messis karriere er over? Ideen om Gambetta kommer naturligvis til å leve videre, men vil det bli akseptert at den ikke blir personifisert på samme måten?

Det ser ut til å ha funket med peronisme og Peron, som døde tilbake i 1974. Men selv om peronisme er Argentinas pustende lunger, er Gambetta utvilsomt dets hjerte, og det er faktisk mulig og leve med kun én lunge.

Lyst på mer VM-moro? Hør Preben og resten av gutta i Fifth Official podcasten sin egen VM-quiz: 

https://www.fifthofficial.no/single-post/2018/06/11/Fifth-Official-VM-Quiz