RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Shahram Shaygani
Sist oppdatert:

Negativ sosial kontroll er ikke et ferdig kapittel

Oslo 20170923. Shabana Rehman under demonstrasjonen til Kvinnegruppa Ottar og Sekulær Feministisk Front mot æresdrap under parolen «Ingen ære i æresdrap ? kamp mot sosial kontroll og æreskultur» foran Stortinget lørdag formiddag. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix
Oslo 20170923. Shabana Rehman under demonstrasjonen til Kvinnegruppa Ottar og Sekulær Feministisk Front mot æresdrap under parolen «Ingen ære i æresdrap ? kamp mot sosial kontroll og æreskultur» foran Stortinget lørdag formiddag. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix Foto: Torstein Bøe (NTB scanpix)

Det finnes stemmer som beskylder en og hver som snakker kritisk om elementer i innvandrermiljøet for å være fremmedfiendtlige.

Min kollega, lege Attiq Sohail, med sitt innlegg i Aftenposten den 8.mai med tittelen «Norskpakistanere trenger ikke belæring i integrering» har dessverre markert seg som en slik stemme. Han går til frontalangrep mot en av de viktigste stemmene i integreringsdebatten de to seneste årene, nemlig Azra Gilani.

Azra Gilani debuterte med et av de mest markante innleggene som ble skrevet om temaet i 2016 med tittelen «Muslimske mødre, nå må dere våkne». Senere har hun og hennes datter, Maria Gilani, kommet med boken «En muslimsk mors kamp», som setter ord på og beskriver fenomenet negativ sosial kontroll på en åpen og ærlig måte.

Er kritikken mot negativ sosial kontroll utdatert?

Attiq Sohails hovedbudskap er at disse kritiske røster rettet mot negativ sosial kontroll er utdaterte. Hans bevis for sin påstand er følgende; Det finnes en rekke vellykkete mennesker i Norge med pakistansk bakgrunn.

Jeg, som selv har innvandrerbakgrunn, blir svært glad og stolt hver gang jeg ser en med samme bakgrunn som lykkes eller får en eller annen form for anerkjennelse i Norge.

Jeg vil ha flere av slike innvandrere i Norge og jeg vet at de fleste innvandrere og de fleste etniske nordmenn vil ha det samme.

Det at vi har vellykkete innvandrere kan hinte om to ting; 1) at disse individene er svært ressurssterke, har vilje og styrke til å lykkes som innvandrere i Norge, og 2) at Norge er et fantastisk land som gir en slik mulighet til mennesker som ikke er født i Norge. Men det å ha vellykkete innvandrere betyr ikke at den negative sosiale kontroll er et lukket kapittel i integreringsdebatten.

Jeg har praktisert som psykiater i årevis og har vært opptatt av innvandreres psykiske helse, psykologiske prosesser under immigrasjon og oppholdet i eksil. En av de hovedgruppene av pasientene mine er menn og kvinner med innvandrerbakgrunn som har vært ofre for negativ sosial kontroll. Som psykiater har jeg dessverre møtt en god del kvinner med bakgrunn fra land som for eksempel Pakistan, som ikke har fått leve frie liv, men har vært under negativ sosial kontroll fra storfamilien og miljøet. Kvinner som aldri har vært i arbeid. Som ikke har fått gå på skole. Kvinner som etter 40 år i Norge må ha tolk for å gjennomføre en samtale med meg. Som ofte har blitt utnyttet og misbrukt av sin svigerfamilie. Jeg ser hvor ødeleggende og destruktiv denne ukulturen er for et menneske og for et tap det påfører samfunnet. Jeg understreker at det jeg skriver her handler ikke om alle mennesker med innvandrerbakgrunn. Jeg har også møtt mange kvinner med innvandrerbakgrunn som får støtte av sin ektefelle, barn eller det sosiale nettverket rundt seg. Men problemet finnes og vi må reagere på det.

I den senere tid har det dukket opp flere menn og kvinner med innvandrerbakgrunn som har skrevet om tematikken. Til min store glede, har også noen politikere engasjert seg i debatten. For meg er ikke dette et tegn på økt fremmedfrykt, men en anerkjennelse av mennesker som har vært ofre for negativ sosial kontroll. Attiq frykter mest sannsynlig at slike kritiske innlegg vil forsterke stigmatiseringen av innvandrere. Dette er en bekymring jeg deler med ham, men jeg mener at denne frykten må ikke føre til en benektelse av problemet.

I denne debatten trengs en diskurs som hviler tungt på humanisme og respekt for menneskeverdet, men som også er kritisk når menneskeverdet krenkes i navnet til religion eller kultur. Gilani representerer en slik diskurs og de intellektuelle og sekulære innvandrerne har en moralsk plikt til å støtte henne.

Vi må anerkjenne ofrene

Det negative med sosial kontroll kan sikkert tolkes på forskjellige måter og er svært subjektivt fra individ til individ. Det som har vært negativt etter mitt syn, er den langvarige skaden en slik kontroll påfører personens selvfølelse. Noen ganger er den negative sosiale kontrollen brutal, preget av massiv vold og psykisk tortur. I slike tilfeller kan personen utvikle betydelige psykiske problemer, blir ufør og klarer ikke å fungere i arbeidslivet eller samfunnet.

Andre ganger er denne kontrollen mer subtil, skaper skam og usikkerhet hos personen. Noen kan sitte med en nedbrytende indre konflikt om hva man skal være lojal mot, foreldrenes kultur og tradisjoner eller samfunnets normer og krav. Etter min forståelse er høyere akademisk utdannelse, som Attiq skriver om, ikke nødvendigvis er et tegn på at individet er fri for slike indre konflikter. Noen ganger kan høyere utdanning være et forsvar mot en indre usikkerhet og konflikt. Med slike høye akademiske titler forsøker man av og til å heve seg over den indre konflikten, flytte den fra et emosjonell plan til et intellektuelt plan, fjerne tvilen om sin identitet og holde de ubehagelige følelsene i sjakk.

Det trengs mer bevissthet om negativ sosial kontroll

Jeg fraråder på det sterkeste tilnærmingen til min kollega, Attiq, som er unnvikende og benektende. Benektelse av negativ sosial kontroll vil skape mer fremmedfrykt, men vil også i verste fall føre til at mennesker som er utsatt for negativ sosial kontroll blir neglisjert.

Vi er langt ifra ferdige når det gjelder denne debatten. I dag kommer det mennesker til Norge fra deler av verden der negativ sosial kontroll blir praktisert i stort omfang. Her kan vi med helsepersonellbakgrunn spille en viktig rolle. Vi har en faglig autoritet som kan brukes for å forebygge og forminske skadene negativ sosial kontroll påfører mennesker. Vi kan øke bevisstheten rundt fenomenet negativ sosial kontroll både hos de som lever under det, men også de som utøver det. Jeg våger å si at de fleste foreldre som utøver negativ sosial kontroll gjør det i gode hensikter, de tror at de vet hva det er som best for deres barn. Det finnes med andre ord ingen vinnere her, kun smerte, avstand og sorg for ofrene, for utøverne og for samfunnet som helhet.