Det finnes politiske saker som er oversiktlige og lette å forstå. Og det finnes saker selv de innvidde sliter med å få tak på.

Listhaugsaken er et godt eksempel på det første. Uansett spørsmål finnes det alltid et klart svar; enten er du for, eller så er du mot.

Forrige ukes andre store sak er eksempel på det motsatte. For med hånda på hjertet; hvor mange av oss har egenlig skjønt dette med Acer, som Stortinget nå har vedtatt at vi skal slutte oss til?

Acer er en forkortelse for «Agency for the Cooperation of Energy Regulators» - grovt oversatt til «Byrået for samarbeid mellom energiregulatorer». Blir det for tungvint kan du heller forholde deg til den andre betegnelsen på samme sak; EUs tredje energipakke.

Fremdeles forvirra? Du er neppe alene. Saken er faktisk så innfløkt at Jonas Gahr Støre har gitt opp å argumentere overfor det brede lag av folket, og heller ber velgerne «stole på Ap».

Det kan være en risikabel strategi for et parti i fritt fall på meningsmålingene. Som jo nettopp er et tegn på at stadig færre stoler på Ap.

Det er også en kopi av Ap-ledelsens budskap foran to EU-avstemninger. Nå slipper den ritkig nok slitet med å overbevise folket denne gang, men retorikken avslører igjen ledelsen problemer med å forholde seg til partiets dype splittelse i alt som har med EU å gjøre.

Det er lite som tyder på at Acer i seg selv vil få noen større betydning for framtidas strømmarked i Norge. I hvert fall slik systemet ser ut i dag. Det befester en del ting vi alt er med på, og åpner for mulige endringer på andre områder.

Det er disse «mulighetene» for økt EU-kontroll som først og fremst driver motstanden, mens tilhengerne mener de har plugget igjen det handlingsrommet EU hadde i den opprinnelige teksten.

Slik sett har Støre rett; virkningene av Acer er så uklare at det i siste instans handler om hvem man stoler på. Men han tar feil i at dette hander om tillit eller ikke til Ap. Det handler om hvorvidt man har tillit til EU eller ikke.

Slik sett er dette i bunn og grunn enda en kamp om vår EU-tilknytning. Den har Ap vært gjennom før, og har klart å holde partiet samlet, tross sterk EU-skepsis i store grupper.

En bred enighet om EØS-avtalen har vært nøkkelen. Så langt ser da heller ikke Acer ut til å ha påført Ap noen dyp splittelse, til tross for en bredere intern motstand enn i kanskje noen annen sak de siste årene.

Det kan nettopp skyldes at effektene pr. nå er for uklare. Men hvis strømprisene skulle øke framover - uansett om det reelt sett henger sammen med Acer eller ikke - kan sprekkene fort bli til en kløft. Og det henger på en merkelig måte også sammen med Sylvi Listhaug.

Det var Anne Enger Lahnstein som lanserte Norge som selve «annerledeslandet» under EU-kampen i 1994. Og Norge har lenge vært et annerledesland i Europa, både økonomisk, sosialt og politisk.

Vi har seilt på en oljesmurt medgangsbølge og sluppet unna de sosiale og politiske jordskjelv populismens framvekst har ført til i andre land. Den knallharde retorikken i nettopp listhaugsaken kan tyder på at den tiden er over, og da kan EU bli adskillig verre å handtere for Ap.

Det går mange evige skillelinjer gjennom 60 år med norsk EU-kamp; sentrum og periferi, det nasjonale og det globale, eliter og folkevilje.

I resten av Europa er dette for lengst smeltet sammen til én dyp kløft; et skille mellom etablerte partier og nye, populistiske bevegelser.

I en rekke land har det ikke minst rammet de brede folkepartiene, de som samlet mennesker på tvers av politikkens midte. Arbeiderpartiet er et slikt parti. Hittil har det vært relativt lite berørt av populismens framvekst, men en ny, tilspisset EU-debatt kan fort endre det.

Så Støre og resten av partiledelsen bør be til Gud om lave strømpriser også i årene framover.