RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Stein Sneve
Sist oppdatert:

Blod på ballen

Fotballen slikker blodet av støvlene til autoritære regimer for å holde pengestrømmen flytende.

Fotballen lar seg villig bruke i et kynisk spill for å heve den internasjonale prestisjen til autoritære regimer.
Fotballen lar seg villig bruke i et kynisk spill for å heve den internasjonale prestisjen til autoritære regimer. (NTB scanpix)

Det handler om magi. Om drømmer. Og et håp som aldri dør. En håndfull unge gutter løper, sparker, header og ler lykkelig. På en støvete fotballbane et sted midt inne på det afrikanske kontinent. Det eneste som mangler - er en ball.

Det er en fantastisk scene fra Abderrahmane Sissakos spillefilm «Timbuktu», som skildrer en by okkupert av ekstreme islamister. Fotball er - som alle andre uttrykk for glede - forbudt, og straffes med offentlig pisking.

Likevel; fotball er like mye et spill inni menneskers hoder, som mellom dem.

I Sissakos film kommer trusselen mot fotballen utenfra. I virkelighetens verden kommer den største trusselen innenfra. Sjelden er det mer åpenbart enn under åpningen av et VM.

FIFA-pamper er, som sine enda rikere onkler i IOC, lettomsettelig vare. Noen konvolutter med penger, litt ekstra champagne og en luksusferie i ny og ne - og vipps VM er ditt. Enten du heter Russland eller Qatar.

Eller for den saks skyld Tyskland. Om man skal tro Der Spiegel, og det skal man nok.

Når ballen rulles i gang torsdag ettermiddag er VM i gang igjen. Det kommer til å bli mye moro, mye latter, men også mange tårer.

De første er alt felt. Både fordi mine favoritter ikke er med, og fordi de som er med allerede har klart å bringe skam over både seg selv og fotballen.

Det er en seiglivet myte at idrett og politikk ikke hører sammen. En myte som dyrkes av FIFA og IOC i festtalene. Samtidig som de villig lar seg bruke i kyniske spill for å gi autoritære regimer økt internasjonal prestisje.

Fotballfans flest er etter hvert blitt så vante til dette at vi knapt reagerer. Straks verre blir det når spillere vi liker og respekterer blir med på det samme, skitne spillet.

Som når Egypts - og Liverpools - Mohamed Salah lar seg avbilde smilende sammen med en av Europas blodigste massemordere, Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrov.

Salah har imponert en hel fotballverden det siste året, og framsto som en genuint hyggelig fyr. Nå framstår han som i best fall naiv, i verste fall en som ikke bryr seg om andre menneskers lidelser.

KONTROVERSIELT: Mohamed Salah med Tsjetsjenias kontroversielle president Ramzan Kadyrov i Grozny før VM.

Moderne fotball er så politisert og gjennomtrukket av skitne penger at det ikke lenger nytter å hevde at man «bare» er en fotballspiller».

Det synes som en hel evighet siden Lars Bohinen boikottet en landskamp mot Frankrike på grunn av landets atomvåpensprengninger. Og er det også. I hvert fall når det gjelder fotball, penger og moral.

Nå skal ikke fotballen ha skylda for dette alene. Også verden rundt den er i endring.

Vi har nylig fått se en amerikansk president som er tydelig ubekvem med å omgås demokratisk valgte kolleger, men stortrives i selskap med en blodstenkt diktator. Og europeiske høyrepopulister som slikker Putin oppetter ryggen.

Så hvorfor skal fotballen være noe bedre? Kanskje fordi den selv hevder å være det; opptatt av fair play, forbrødring og kamp mot diskriminering. Før den gladelig slikker støvlene til kvinne- og homohatere for å holde pengestrømmen flytende.

Tilbake i Timbuktu fortsetter ungdommen sitt ballspill uten ball. Til det dukker opp en motorsykkel med to bevæpnede islamister.

Da stopper løpene og sparkene. Da setter de seg ned på bakken og foretar gymnastiske øvelser. Til sykkelen igjen blir borte i det fjerne og fantasiballen kan finnes frem igjen.

Det er å håpe at verdens fotballspillere en dag i stedet dytter FIFA-pampene ned fra den sykkelen og gir fotballene tilbake til fansen.

Det er nok et fåfengt håp, men vi kommer likevel til å benke oss foran tv-skjermene denne gangen også. Selv vi som for lengst burde gitt fotballen opp.

For tross sine mange svakheter, vil fotball alltid forbli magi. Forbli drømmer. Og håp som aldri dør.