RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Stein Sneve

Det nye vinglepartiet

Prosessen rundt Andøy flystasjon har to store tapere: Andøyfolket og Arbeiderpartiet

Høyre har lykkes over all forventning med fortellingen om at Jonas Gahr Støre leder et parti preget av vingling og populisme.
Høyre har lykkes over all forventning med fortellingen om at Jonas Gahr Støre leder et parti preget av vingling og populisme. Foto: Berit Roald (NTB scanpix)

Tirsdag satte Stortinget sluttstrek for kampen om Andøya flystasjon. Etter en lang og bitter prosess endte det hele akkurat der saken sto for halvannet år siden: Flystasjonen legges ned, og alle norske overvåkningsfly samles på Evenes.

De forsvarsinteresserte strides fortsatt om hvorvidt dette er bra for vårt lands sikkerhet eller ikke, men prosessen fram mot nedleggelse har uansett gitt oss to klare tapere: Andøyfolket og Arbeiderpartiet.

Det første er lett å forstå, det andre krever litt mer.

Vår forsvarspolitikk etter krigen har vært preget av bred enighet om de store linjene. Garantistene for det har vært Ap og Høyre.

Begge har de siste tiårene sittet i regjering med forsvarspolitiske «dissidenter» (SV og Frp), men har holdt dem så hardt i ørene at det aldri har vært tvil om hvem som bestemmer.

Det var helt i tråd med dette da Ap i november 2016 inngikk et politisk forlik med regjeringen om Langtidsplanen for forsvaret.

I den var nedleggelse av flystasjonen på Andøya en sentral del. Det skapte naturlig nok sterke reaksjoner lokalt, med påstander om at beslutningen var fattet på feil grunnlag.

I opptakten til valgkampen i 2017 grep en blanding av den forsvarspolitiske og distriktspolitiske opposisjonen fatt i det. Andøy ble nok et eksempel på at både regjeringen og Ap driver krig mot distriktene.

For Arbeiderpartiet ble 2017 preget av valgkampen som aldri kom. De sakene som dominerte offentlig debatt opp mot valget ble noen helt andre enn de partiet hadde forberedt seg på.

Meningsmålingene pekte entydig mot et katastrofevalg, og Ap prøvde desperat å justere kursen. Selv inngåtte avtaler ble kastet under valgkampbussen, og plutselig åpnet partiet for likevel å bevare flystasjonen på Andøya.

Det ga ingen større effekt på valgresultatet. Denne saken - som andre Ap plutselig omfavnet - var allerede «eid» av andre partier, og de som antakelig tjente mest på denne forsvarspolitiske snuoperasjonen var Senterpartiet.

Onsdag kom nok en katastrofemåling for Ap, mens Høyre fortsetter framgangen.

En av årsakene er utvilsomt at Høyre har lykkes med sin store fortelling etter valget; Ap er et parti som har gått fra vernesko til flip-flops, ikke lenger et styringsparti som føler et overordnet ansvar for landet.

Det er i stedet blitt et parti som hopper fra sak til sak, alt etter hva som gir kortsiktige utslag på meningsmålingene.

Og underforstått; Høyre er nå det eneste partiet som tar ansvar for helheten og gjennomfører tiltak til landets beste, selv når det ikke er populært blant velgerne.

Høyres politikere er blitt stadig flinkere til å trekke dette populismekortet mot Ap, og få steder er det lettere enn i Andøy-saken.

Den er på mange måter et lærestykke i politisk vingling.

Joda, situasjonen kunne vært helt anerledes - både for Andøya og Ap - om partiet hadde fått makta, men det understreker egentlig poenget det også: I denne saken så ikke Ap primært på hva som var best for landet, men hva som kunne sikre dem makta.

Da det ikke lyktes, vendte de tilbake til det standpunkt de alltid har ment er best for landet. Uansett hvor upopulært det blir blant egne velgere.

Problemet for Ap er at det antakelig er for sent til å gjenreise bildet av et parti som vil noe mer enn makt.