RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Stein Sneve

Elitenes opprør

Det er ikke folket som gjør opprør mot elitene, det er elitene som gjør opprør mot folket.

Det nordnorske opprøret mot Bent Høie (H) og luftambulansetjenesten er en reaksjon på egen avmakt og elitenes økende makt.
Det nordnorske opprøret mot Bent Høie (H) og luftambulansetjenesten er en reaksjon på egen avmakt og elitenes økende makt. (NTB scanpix)

Det bobler i Bygde-Norge. Ja, noen steder fosskoker det. Som i Finnmark, der flertallet nekter å bøye seg for Stortingets vedtak om å slå fylket sammen med Troms.

Eller på Andøya, etter at Ap nylig fjernet enhver tvil om at bygdas hjørnesteinsbedrift - Forsvarets flystasjon - skal legges ned. Ja, jeg kunne vel egentlig tatt med hele Nord-Norge i denne beskrivelsen, for der øker sinnet over rotet rundt ambulanseflyene fra dag til dag.

Dette er ulike reaksjoner, på ulike hendelser, men de har én ting felles; en følelse av avmakt. En følelse av at de viktige valgene tas langt unna og over hodene på dem de angår.

Dette er intet nytt fenomen, bygde- og bondeopprør av ulike typer har alltid preget våre samfunn og det finnes knapt et land i verden der hovedstaden ikke er hatet.

Hatet, fordi det er der makta befinner seg, og den tar alltid mest hensyn til seg selv.

Slik sett vil de fleste bygdeopprør oppfatte seg selv som et mot-opprør. En re-aksjon mer enn en aksjon. Og på mange måter har de rett.

Deres revolt er en revolt mot det den amerikanske sosiologen Christopher Lasch alt på 1990-tallet kalte «The revolt of the elites» - elitenes opprør. 20 år senere, etter Trump og Brexit, virker Lasch´ analyser forbausende framsynte.

Bokens tittel er en vri på den reaksjonære spanske filosofen Jose Ortega y Gassets «Massenes revolt» fra 1930-tallet.

Gasset mente at massenes økende politiske makt truet demokratiet, fordi det underminerte de gamle, sivile dydene som preget etablerte eliter.

I dag er det motsatt, mener Lasch. Det er elitenes økende avstandtagen fra massens verdier og livsvalg som truer demokratiet.

De nye elitene bstår gjerne av det økonomen Robert Reich kaller «symbolanalytikere»; advokater, akademikere, journalister, bankfolk o.s.v.

Felles for dem er at deres fremste salgsvare er informasjon, og siden markedet for informasjonen er internasjonal, blir de mer opptatt av det globale enn det lokale, og legger sin lojalitet der.

Dette gjør at den nye eliten blir fremmedgjort i forhold til sine lokalsamfunn og sine medborgere.

De, for å sitere Lasch «sender sine barn til privatskoler, forsikrer seg selv mot sykdom... og leier vektere for å beskytte seg mot den økende aggresivitet de møter... de har i realiteten fjernet seg fra det hverdagslivet» andre opplever.

Nå er nok dette en beskrivelse som passer mer på amerikanske enn norske forhold, men Lasch har et åpenbart poeng; de grasrotopprør vi nå ser over den vestlige verden er en reaksjon på eliter som anser vanlige menneskers liv og verdier som mindreverdige.

Så mindreverdig at de ikke lenger har krav på å bli full ut inkludert i den demokratiske prosessen.

Etter det folkelige opprøret i Øst-Berlin i 1953 skrev den tyske dramatikeren Bertold Brecht et dikt kalt «Løsningen». Det avsluttes slik «Ville det ikke, slik sett, vært lettere for regjeringen å oppløse folket, og velge et nytt»?

Mang en makthaver har nok drømt om akkurat det, men det er vanskelig gjennomførbart.

Eliter derimot, de lar seg skiftes ut, det har historien utallige eksempler på; blir det ille nok henter massene fram høygaflene og inntar herskerens borg.

Nå lever vi heldigvis i et demokrati, med de ,mange sikkerhetsventiler det inneholder. Så langt har derfor raseriet latt seg kanalisere inn i et sunt, politisk opprør, til glede for Senterpartiet og – de siste ukene – Rødt.

Men de etablerte partiene bør merke seg hvordan det samme opprøret i andre land har feid det politiske kartet reint.

Og begynne å lytte til alle innbyggerne i dette landet, også de som bor i Berlevåg, Andøy og Beiarn.