RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Stein Sneve
Sist oppdatert:

En gigantisk ansvarsfraskrivelse for innsatsen mot klimaendringene

Samtidig som behovet for kollektiv handling mot klimakrisen øker, er det stadig færre politikere som vil ta de grep som kan føre dit.

Klimaminister Ola Elvestuen (V) tror folk flest vil bli mer klimabevisste etter sommerens hetebølge, men hva har han selv lært når de gjelder å lede an i klimakampen.
Klimaminister Ola Elvestuen (V) tror folk flest vil bli mer klimabevisste etter sommerens hetebølge, men hva har han selv lært når de gjelder å lede an i klimakampen. (Gorm Kallestad / NTB scanpix)

Vi nordmenn er en slags verdensmestre i å snakke om været. En av årsakene er nok at dette er et klassisk, nøytralt tema, perfekt for et nokså konfliksky folkeslag.

For uansett hva man måtte mene om været - godt, dårlig, elendig (og ja, stadig mer av det siste jo lengre nord du kommer) - så er det så befriende lite vi kan gjøre med været. Dermed unngår vi krangelen om hva som må gjøres, og hvem som har ansvaret.

Dette er i ferd med å endre seg, etter den svetteste sommeren på 70 år. I hvert fall i de deler av landet som gjemmer seg syd for Dovre.

Til Aftenposten sier klimaminister Ola Elvestuen (V) at han tror årets sommer vil bli stående som et tidsskille. Han mener synet av solsvidde marker, økende strømpriser og lidende bønder har fått flere til å innse at noe må gjøres for å dempe klimaendringene.

Han ber derfor oss alle gå i oss selv og se hva vi kan gjøre for å bidra. Våre valg har betydning, sier statsråden: innen matsvinn, hva vi spiser, hvordan vi reiser, hva slags biler vi kjøper.

Det er for så vidt greit å be folk om hjelp, men lite tyder på at det virker. De fleste av oss er allerede klare over at klimaet er i endring, men det er primært en intellektuell innsikt.

Det kan nok initiere symbolske handlinger, men sjelden mer grunnleggende adferdsendringer. Til det er det en for kontra-intuitiv tanke at varme er et problem, særlig i et land der vi store deler av året må pakke oss inn i ull for å overleve.

Det er også en gigantisk ansvarsfraskrivelse fra statsråden som har det overordnet ansvaret for å koordinere vår nasjonale innsats mot klimaendringene.

Det er også typisk for måten politikere generelt møter klimakrisen på. For samtidig som behovet for kollektiv handling øker, er det stadig færre politikere som vil ta de grep som kan føre dit.

I stedet går trenden hen mot mindre politisk styring, mer marked og økt vektlegging av den personlige friheten.

En leders jobb er å gå foran - å lede - men dagens politikere synes i stadig større grad å være fornøyd med å følge etter. I beste fall med en høflig bønn om folkets hjelp. I håp om ikke å provosere for mange velgere.

Den britiske forfatteren George Orwell prøvde i 1940 å svare på hvorfor avskyelige, politiske ideologier som nazisme og stalinisme hadde en så sterk folkelig appell.

Han anklager datidens politikere for å tro at alt menneskene streber etter er «et lett liv, sikkerhet og fravær av smerte».

Mens sosialismen og kapitalismen tilbyr menneskene et godt liv, skriver Orwell, sa nazismen til dem: Jeg tilbyr dere kamp, fare og selvoppofrelse. Og en hel nasjon kastet seg for dens føtter.

Nå har klimakamp og nazisme fint lite med hverandre å gjøre, men Orwells poeng er at de fleste av oss tåler å bli stilt krav til. Vi tåler oppofrelser og et mindre behagelig liv, om det er til det felles gode.

For mennesket er et flokkdyr, ikke en samling individuelle hedonister. Det er det som gjør oss så lette å lede av karismatiske politikere.

Historien har vist at det ligger avgrunnsdype farer i dette. Men det gir også muligheter for det gode. Da trenger vi politikere som tør stille krav, som tør kreve ofre, som lar det få konsekvenser om vi fortsetter som før.

Det avgjørende spørsmål er derfor ikke om det norske folk har lært noe av denne sommeren, men om politikere som Elvestuen har det. Lite tyder på at svaret på det er et ja.