RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Stein Sneve
Sist oppdatert:

Erna Solbergs landsmoderlige skall er i ferd med å krakelere

Hvem i Frp blir den første med mot nok til å be Listhaug dempe sin ødeleggende retorikk?

Når Erna Solberg lar Sylvi Listhaug operere som privatpraktiserende justisminister undergraver hun sin egen autoritet.
Når Erna Solberg lar Sylvi Listhaug operere som privatpraktiserende justisminister undergraver hun sin egen autoritet. (Terje Pedersen / NTB scanpix)

Mønsteret rakner, sentrum holder ikke lenger

De beste mangler all overbevisning, mens de verste

er fulle av følelsesladd intensitet.

Det er 100 år siden den irske nobelprisvinneren William Butler Yeats skrev «The Second Coming"; hans postapokalyptiske visjon av verden etter første verdenskrig.

Dette er et av 1900-tallets mest innflytelsesrike dikt, og under en krise spør man seg i engelskstalende land fremdeles; «will the centre hold»?

Diktet dukket opp i mitt hode igjen etter Sylvi Listhaugs famøse facebook-oppdatering, der hun aklaget Arbeiderpartiet for å ta mer hensyn til terroristers rettigheter enn nordmenns sikkerhet.

Det som først dukket var frasen om «de verste» og deres «følelsesladde intensitet». For er det ikke det som skjer når sentrum rakner; de ytterliggående og deres følelsesbaserte raseri tar over?

Men samtidig; dette kan bare skje om «de beste mangler all overbevisning».

Lenge syntes de å gjøre det. Jeg har alltid ansett Høyre som et dannet parti. Det er sagt uten et snev av ironi; dannelse er viktig. Vær enig eller uenig; Høyre har så lenge jeg har kjent det alltid vært et anstendig parti.

Tre av partiets stortingsrepresentanter beviste i helga at dannelsen ennå finnes, det samme har Civitas Kristin Clemet og Minervas Nils August Andresen gjort. Dessverre manglet den hos partiets leder - som også er landets statsminister.

La meg si, før jeg går videre: I sak er jeg langt på vei enig med Listhaug: Å frata fremmedkrigere passet, er langt fra et grunnleggende angrep på rettsstaten.

Dette dreier seg ikke om bortkomne speidergutter, men ekstremt farlige personer som har slåss for våre tids fremste fascistiske bevegelse. Deres sak vil dessuten bli prøvd for retten etter hvert, og finner den at det ikke var grunnlag for å frata dem pass og statsborgerskap, får de det tilbake.

Derfor blir det nesten like meningsløst over streken når AUFs leder, Mani Hussaini, skriver på sin facebook-side at Listhaug vil «kvitte seg med den norske rettsstaten og erstatte det med et totalitært styresett».

Igjen; når sentrum rakner overtar det følelsesladde raseri. På begge sider av det politiske spektrum.

Så tilbake til Erna Solberg. Hun har over tid bygget seg opp til en slags landsmoderlig skikkelse, hevet over politikkens mer hverdagslige krangler.

Også det mønsteret ser nå ut til å rakne.

Først med Tonning Rise-saken, der hun enten løy, eller ikke ante hva som foregikk i eget parti. Deretter den halstarrige støtten til Olemic Thommessen, lenge etter at alle andre så hvor det bar. Og nå med forsøket på å late som om hun ikke er statsminister, og leder for et kollegium der hvert medlem står ansvarlig for helheten og helheten ansvarlig for hvert medlem.

Det landsmoderlige skall kan være i ferd med å krakelere.

Likevel, det største ansvar for det som nå skjer ligger på Sylvi Listhaug. Og på Fremskrittspartiet.  

Jeg kjenner ikke Listhaug, men flere andre Frp-politikere. De er noen av de dyktigste og hyggeligste politikere jeg har møtt.

Jeg er ikke i tvil om at de genuint tror den politikken de står for er den beste for Norge. De mangler så visst ikke «all overbevisning».

Men selv i kampen for "det beste", må det gå visse grenser. Anstendighetens grenser. Hvis ikke rakner mønsteret for godt, og barbariet tar over.

Hvem i Frp blir den første som har mot til å innse det, og ble Listhaug om å dempe sin «følelsesladde intensitet»?