RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Stein Sneve
Sist oppdatert:

Historisk sett har alle perioder med rask og høy innvandring skapt sterk motstand

Historisk sett er faktisk Ap et innvandringskritisk parti, vårt klart mest restriktive, ved siden av Frp.

Jonas Gahr Støre. Foto: Berit Roald/NTB Scanpix
Jonas Gahr Støre. Foto: Berit Roald/NTB Scanpix

«L´Isola dell Lagrime» - Tårenes øy - var navnet italienske immigranter for 100 år siden ga Ellis Island; deres første møte med det forjettede land - USA.

For mange ble den også deres siste. Mellom 1875 og 1917 strammet kongressen stadig inn reglene for immigrasjon, og til slutt ble det store flertall av italienere avvist. Det samme gjaldt kinesere, øst-europeere, jøder og andre fra den tids «shithole countries».

Et av flere eksempler på at USA ikke alltid har vært den smeltedigel mytene vil ha det til.

I boka «City of Dreams» utlegger Tyler Anbinder 400 års amerikansk immigrasjonshistorie. En historie som grovt sett kan deles i tre perioder; fram til slutten av 1800-tallet relativt fri innvandring, deretter en kraftig innstramming, før man på 1960-tallet igjen ønsker verden velkommen.

Det første skiftet kom på grunn av en kraftig økning i tilstrømmingen, særlig fra nye land. Det siste som en del av den kalde krigens behov for å framstille USA som Sovjetunionens motsetning.

I disse dager står USA foran nok et immigrasjonspolitisk linjeskifte. Både innstrammingstiltakene og begrunnelsene ligner til forveksling de som ble brukt for 100 år siden.

Resultatet vil nok også bli det samme; en vridning fra innvandring basert på familiegjenforening til innvandring basert på USAs behov for arbeidskraft.

USA er langt fra det eneste landet som sliter med innvandring. Debatten går høyt over hele Europa, og saken har potensial til å slite EU i stykker. Skal man finne én bestemmende faktor for høyrepoulistismens vekst, er det også innvandring.

Det er slett ikke rart. Historisk sett har alle perioder med rask og høy innvandring skapt motstand i den opprinnelige befolkning.

Anbiders bok er generelt positiv til i innvandring, men slår samtidig ihjel alle myter om en friksjonsfri innvandring. Særlig når innvandrerne kommer fra områder som ligger kulturelt langt unna ankomstlandet.

Ser vi på innvandringen til vestlige land de seneste årene har den vært rekordhøy.

I USA er andelen innbyggere født utenfor landet økt fra 9 til 15 prosent på 30 år, mens den norske innvandrerbefolkningen er mer enn doblet siden år 2000, fra 6 til 13 prosent. Historisk sett er dette et ekstremt utslag, i et Norge preget av relativt stor etnisk homogenitet.

Den økte innvandringen er heller ikke kommet som resultat av politisk press nedfra, det har primært vært et eliteprosjekt. Det er derfor lett å forstå innvandringens sentrale plass i velgernes bevissthet de siste årene.

Den vil neppe bli mindre framover, når vår oljesmurte velferd svekkes og kampen om midlene øker.

Dette er noe av forklaringen på Arbeiderpartiets skjerpede innvandringsretorikk de siste ukene. Målinger viser at en stor andel av partiets velgere er svært opptatt av nettopp innvandring. Samtidig som partiet har sendt blandede signaler de siste årene.

Det gjenstår ennå å se om Aps retorikk manifesterer seg i praktisk politikk. Partiet har en mer innvandringspositiv fløy, som også vil ha et ord med i laget.

Men historisk sett er faktisk Ap et innvandringskritisk parti, vårt klart mest restriktive, ved siden av Frp. På 90-tallet ble justisminister Grete Faremo framstilt med hakekors på armen av innvandringstilhengere, og mange av de restriksjoner Sylvi Listhaug nå kritiseres for ble innført under Stoltenberg.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp).

Den innvandringspolitiske debatten – i Norge som i andre land – har til nå i stor grad vært styrt av ytterpunktene. Primært fordi et flertall av de etablerte politikerne har avvist at innvandring er et problem.

Dette var ikke lenger mulig å fastholde, etter den voldsomme tilstrømmingen i 2015. Selv den erklærte globalist Emanuel Macron fører nå en svært restriktiv innvandringspolitikk, det samme gjør Angela Merkel og de svenske sosialdemokratene; etter først å ha satset på åpne grenser.

Denne vridningen har gjort innvandringsdebatten mer realistisk, og mer sentrumsorientert. Den har vist at det er mulig å ta problemene på alvor, uten å demonisere alle innvandrere.

Alternativet ville utvilsomt blitt mer makt til de populistiske partiene på ytterfløyene, og de som vil gjøre Europa om til et tårenes kontinent. Både for de som vil hit, og de som bor her.