RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Stein Sneve

Selvfølgelig finnes det en positiv nasjonalisme

«Fornektelsen av det nasjonale har forårsaket tusen ganger større ødeleggelser i historien enn hensyntagen til det».

Vi kan med god samvittighet gå i 17.mai-tog, sammen med mennesker av alle hudfarger, kulturer og tradisjoner.
Vi kan med god samvittighet gå i 17.mai-tog, sammen med mennesker av alle hudfarger, kulturer og tradisjoner. Foto: Erik Johansen (NTB scanpix)

Sitatet er hentet fra den gamle geriljakriger og marxist Régis Debray, og er hentet fra professor Øyvind Østeruds ferske bok om nasjonalismen.

Debray jobbet sammen med både Che Guevara og Saldvador Allende, og er fremdeles sterkt kritisk til USAs innflytelse i verden.

Han ser det nasjonale som en frigjørende kraft, både i Sør-Amerika og ellers i verden, og skriver videre at de som ikke "aksepterer nasjonene" bør ta seg i vare, for «det fortrengtes gjenkomst vil gå i strupen» på dem.

Det fortrengte her er nasjonalismen, en ideologi som lenge var diskreditert, men som nå vokser seg sterk i land etter land.

Debray er selvfølgelig ikke blind for nasjonalismens svartere sider, men anklager dens kritikere for å nekte å innse at nasjonalismen også kan virke positivt.

Det er da også et paradoks at deler av den samme venstreside som slåss for en egen, palestinsk stat i Midt-Østen, skjemmes over å gå i 17-mai-tog fordi de da «fremmer nasjonalismen».

Et av hovedpoengene i Østeruds bok er da også at det finnes flere typer nasjonalisme, ja, det er noe av nasjonalismens særpreg som ideologi: fordi den alltid er lokal (nasjonal) gir den støtet til ulike bevegelser og tankeretninger på ulike steder.

Det er blitt en slags norsk besettelse å diskutere nasjonalisme i forkant av 17. mai. Særlig etter angrep fra svensk side, der våre flagg og folkedrakter blir utlagt som en hyllest til fascisme og fremmedhat.

En av de skarpeste kritikerne av 17. mai, forfatteren Henrik Arnstad, innrømmer riktignok at norsk og svensk nasjonalisme er ulike, på grunn av ulike opplevelser under krigen. Men avviser samtidig at det går an å «skille mellom en god og en dårlig nasjonalisme».

All nasjonalisme leder til ekskludering, og er derfor av det onde.

Nasjonalismens basis er nasjonalstaten. En forholdsvis ny historisk foreteelse. Den begynte å vokse fram omtrent samtidig med to andre foreteelser som kom til å forandre vår verden: kapitalisme og demokrati.

Nasjonen har da også vist seg å fungere svært godt sammen med de andre, gjennom det som har vært en unik periode når det gjelder vekst og velstand. I vår del av verden har nasjonalstaten utvilsomt også fungert som et stabilt grunnlag for fellesskap.

Da har jeg ikke glemt dens groteske utskeielser, men også fascismens motstandere slåss for nasjonal overlevelse, og det gir liten mening å mene at Hitlers nasjonalisme var den samme som Churchills.

I andre deler av verden har nasjonalt selvstyre etter europeisk modell heller vært et frigjørende mål. Enten vi snakker om palestinere og kurdere uten en egen stat, eller søramerikanske land som slåss for å fri seg fra USAs overherredømme.

Alle mennesker har behov for fellesskap og samhold. Religion kan fylle en slik rolle, det samme kan politiske ideologier av ulik valør.

Nasjonalismen har vist seg å være en av de sterke av disse sammenbindende kreftene.

Mannge synes å glemme at selv EU - som har bidratt vesentlig til fred i vår tids Europa - faktisk er en samling av nasjonalstater. Denne dynamikken mellom det nasjonale og overnasjonale er en av grunnene til EUs suksess.

Et rent overnasjonalt EU ville fort degenerert til et multikulturelt imperium av den typen som utover 1800-tallet råtnet på rot, og førte til forrige århundres første verdensbrann.

Det er altså ingen grunn til å skjemmes over å gå i årets 17. maitog. Gå der, og feir dagen sammen med andre nordmenn - og utenlandske gjester - av alle hudfarger, trosretninger og tradisjoner.

Det nasjonale og nasjonalismen er fleksible verdier; de blir stort sett til det vi gjør dem til.

Globaliserte eliter har en lei tendens til å fornekte behovet for fellesskap og samhold på lokalt plan. Så lenge nasjonen fremdeles gir mening til det store flertall, kan det bli en skjebnesvanger feil.

For den nasjonalismen som da kan vokse fram og gå i strupen på oss blir fort av en helt annen art enn den som liker bunad, pølser og is.