RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Stein Sneve

Vårt bilde av monsteret Putin må balanseres med bildet av en rasjonell statsleder

Hvordan kan vi da vite at ikke Putin – helt innerst - faktisk er gal?

Putin blir garantert gjenvalgt som russisk president, men velger russerne et monster eller en statsmann?
Putin blir garantert gjenvalgt som russisk president, men velger russerne et monster eller en statsmann? Foto: Dmitri Lovetsky (AFP)

Den kalde krigens vinder blåser igjen inn over andet vårt. Forrige uke ble det kjent at russiske fly tre ganger den siste tiden har øvd seg på angrep mot Norge; mot Vardø, Bodø og en marineøvelse uten for kysten av Nord-Norge.

Etterretningssjef Morten Haga Lunde understreker likevel at dette ikke innebærer økt fare for et russisk angrep på vårt land. Noe annet skulle da bare mangle.

Tross en kraftig opprustning de siste årene er Russland fremdeles en militær dverg i forhold til Natos samlede styrker, og dømt til å tape enhver krig mot et Nato-land. Om ikke Putin er gal nok til å starte en atomkrig da; noe som vil gjøre oss alle til tapere.

«Mannen uten ansikt» kalte journalisten Masha Gessen sin bok om Putin fra 2013. Det er en presis tittel.

Vladimir Putin har brukt store ressurser på å skjule hvem han egentlig er. Det er en del av myten og mystikken bak hans makt, og hvordan han fikk den.

Etter at han ble president har han så jobbet aktivt for å konstruere et nytt, offentlig bilde av seg selv; en handlekraftig, medfølende statsmann som har viet sitt liv til å fremme Russlands interesser.

Så hvordan kan vi da vite at ikke Putin – helt innerst - faktisk er gal? En mann som vil ofre alt for å nå sine mål, inkludert resten av menneskeheten? Det kan vi strengt tatt ikke, men det samme kan vi si om Donald Trump og Kinas XI Jinping.

Det er likevel absolutt intet i Putins bakgrunn – som vi faktisk kjenner ganske godt – eller i hans handlinger som president som peker i den retning.

Snarere tvert om, Putin har de siste tiårene vært en av våre mest rasjonelle statsledere, og de fleste av hans strategiske grep virker nøye kalkulert.

Han har da også lyktes usedvanlig godt med å reetablere Russland som global stormakt, samtidig som han har bedret landets økonomi og folks levekår, gjort statsmakten respektert igjen og skapt en politisk stabiitet Russland ikke har hatt siden sovjettiden.

Den kanskje mest innsiktsfulle analysen av Putin som politiker og person gjort av forskerne Fiona Hill og Clifford G. Gaddy ved Brookings Institute i Washington. Boka «Mr. Putin: Operative in the Kremlin» kom opprinnelig i 2013, men ble oppdatert etter annekteringen av Krim.

Tittelen er ikke tilfeldig. Forfatterne mener Putin fremdeles tenker som en hemmelig agent, og at han syn på verden i sterk grad er preget av hans erfaringer som «operatør» i KGB.

Han er også formet av sin tid i KGB på en annen måte. Han var i Dresden under hele perestroikatiden, og opplevde dermed den gradvise erosjonen av tilliten til hjemlandets institusjoner fra utsiden.

Han fikk dermed med seg det kaos dette medførte, men ikke den nye friheten det også ga. Dermed kom han til å forstå Sovjetunionen undergang og Jeltsin-tiden som en tilnærmet katastrofe.

Hans hovedmål som president har derfor vært å gjenoppbygge folks tillit til staten og dens institusjoner. Han har også sørget for å sikre Russland en helt annen økonomisk basis.

Dels skyldes dette økte oljepriser, men ikke bare. Noe av det første han gjorde var å nedbetale all utenlandsgjeld. Putin mener Jeltsin «ga fra seg» Baltikum på 90-tallet fordi Clinton kunne true med å inndrive gjelden og dermed slå Russland konkurs. Han har sverget på at det aldri skal skje igjen.

Han har derfor også sørget for å bygge oppe enorme lagre av alt fra militærutstyr til matvarer, slik at Russland skal kunne klare seg uten ytre tilførsler i flere tiår.

Boken gir et overveiende positivt bilde av Putin, selv om den er kritisk til hans sentralisering av makt til seg selv. Den beskriver han som lite drevet av ideologi, han tar de deler av russisk historie og religion som tjener hans sak, uten selv nødvendigvis å tro på sin egen fortelling.

Om han har en ideologi er det statisme; troen på en sterk stat som nøkkel til sikkerhet og utvikling. Og troen på at andre stormakter skylder Russland - som regional stormakt - et visst spillerom i egne nærområder.

Slik sett ligner han mer på en tradisjonell stormaktsleder, enn det demonbildet som i økende grad har vokst fram i vestlige medier.

Neste søndag blir han uansett valgt til president i Russland for nye seks år. Det er lite som tyder på at det vil gjører ham mildere stemt, verken overfor Vesten eller hjemlig opposisjon.

For Putin er ingen medfølende supermann, slik hans egen propaganda ynder å framstille ham. Men han er heller ikke det kaldblodige monster mange i Vesten framstiller ham som.

Den innsikten er nyttig å ha med seg når vi som lite naboland skal takle mektige Russland. Noe vi blir nødt til de neste seks årene også, enten vi liker det det – og ham - eller ikke.