RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Stig Egard
Sist oppdatert:

Hektisk og variert wining and dining i min favorittby, London

London er en av mine favorittbyer. Byen har alt du kan ønske, kanskje bortsatt fra én ting; stabilt solskinn.
(istock)

Bortsett fra generelt skydekke, er London en vidunderlig by for å oppdage det beste verden har å tilby. Alt dette blir enda bedre nå du deler opplevelsene dine med andre, så jeg bestemte meg for å invitere de menneskene jeg er aller mest glad i her i verden.......min familie. 

Da jeg ankom London, ble jeg møtt av min kone, min sønn og datter, min bror og min far. Denne turen var noe som skulle komme til å bli husket.

Da vi ankom hotellet, var det første vi tenkte på å gå og spise på The Neds asiatiske-/stillehavsrestaurant, Kaia . Vi spurte flere av de ansatte om å få bestille et bord, men det viste seg til slutt at restauranten var stengt på grunn av ferie og vi var usikre på når den ville åpne igjen.

Levende musikk midt blant mange av The Ned's restauranter.

Siden Kaia var stengt, bestemte vi oss for å prøve Millie’s Lounge, The Neds britiske restaurant & bar, med et løfte om” klassiske britiske retter”. Restauranten var helt full, og vi var heldige som i det hele tatt fikk et bord. Servitøren kom raskt til bordet vårt, og det skulle vise seg at hun skulle bli et høydepunkt i vår middagsopplevelse. Hun var vennlig og hjelpsom, et godt eksempel for alle ansatte på The Ned. Vi bestilte noen hamburgere og steaks, og vi hadde en veldig hyggelig samtale med hovmesteren, Francesco, som kom fra Amalfikysten og det viste seg vi hadde noen felles kjente fra Amalfi.

Mens vi snakket med Francesco, kom en av de ansatte med drikkevarene. Med et skrått blikk kunne jeg se at hun himlet med øynene, tydelig frustrert over at hun ikke kunne servere drikkevarene innen fem sekunder, fordi vi var midt i samtalen med Francesco. Vi var alle sjokkert over hennes oppførsel. Det burde være nulltoleranse for denne type negativ oppførsel på et hotell med så høy standard som The Ned har.

Den neste dagen gikk vi rundt i London. Når været er fint, kan man gå i det uendelig i London, og det gjorde vi. Vi traff noen venner i Winter Wonderland (juleattraksjonsparken til Queen Elisabeth i Hyde Park før jul) og vi spiste noen bratwurst og drikke med dem, noe som var veldig hyggelig. Vi fortsatte å gå til vi nesten var helt utslitt og stoppet på to burger joints fra US. Det var skarp konkurranse mellom Shake Shack og Five Guys. Vi endte opp på sistenevnte, og den anbefales!

Den neste dagen bestemte vi oss for å prøve Cecconi’s - en restaurant inne på The Ned. Konseptet er kjøpt opp av Soho House, og er husrestauranten til de fleste nyåpnende Soho House rundt om i verden. Konseptet kjenner jeg godt og er fan.

Da vi ankom restauranten, ble vi kort fortalt at vi kunne beholde bordet i maksimum to timer. Normalt sett ville dette ha vært nok tid til å nyte et godt måltid, men når servitøren bruker 15 minutter for å komme med spisekartet og ta opp bestilling på drikkevarer, var det høyst usannsynlig at vi ville greie å spise i et bedagelig tempo på under to timer. Følelsen av å være under press når man spiser på en hyggelig restaurant, gjør at mye av den forventede gleden blir borte. De skulle virkelig revurdere sin salgspolitikk eller bli raskere på selve serveringen.

Servitøren vår så ut som om han ikke hadde sovet på flere dager, eller at han kom på jobb direkte fra fest. Han var uvennlig og uoppmerksom i tillegg til å være veldig treg. Det virket ikke som om Cecconi’s skulle bli en veldig positiv erfaring for oss.

Med det for øyet, at vi skulle spise fort, bestilte vi pizza, salat og noe «fritto» med svart trøffelpasta (£24). Nysgjerrig etter å vite hvor restauranten fikk tak i slike billige trøfler, spurte vi servitøren hvor trøflene kom fra. Etter litt snakking og latter med to andre servitører, mens vi spiste, kom han til slutt tilbake til bordet vårt og fortalte oss at trøflene kom fra den nordlige delen av Umbria, på veien til Toscana. Det virket på meg usannsynlig at de kunne få tak i trøfler til så lav pris midt i desember, dette fikk meg til å tvile. Uansett, vi var skuffet over denne opplevelsen og over maten. Dette var den verste Cecconi-restauranten vi hadde vært på noensinne. Vi er ellers store fans av Cecconi`s restauranter.

Cecconis på the Ned skuffet stort

Overbevist om at det måtte finnes minst én god restaurant på The Ned, bestemte vi oss for å prøve Malibu Kitchen, med en amerikansk meny som tilbyr”clean eating”. Jeg er glad over å kunne fortelle at Malibu Kitchen ble en stor hit for oss, Servicen var på topp, og det er en av de beste ”California-style” –restaurantene, vi noensinne har vært på, i det minste i London.

Malibu Kitchen på The Ned. 

 «Clean eating» på Malibu Kitchen. Smakfullt for både gane og øyne!

The Ned er en vakker eiendom, med luksus og storslagenhet skulle kunne tilfredsstille de mest kravstore. Sørgelig nok, er det bare å konstatere at hotellet og restaurantene er underlagt dårlig styring en veldig varierende service. I en del av hotellet kan du være heldig å få god service av en ansatt som er både vennlig og entusiastisk. Minutter senere, i en annen del av hotellet, kan du møte en servitør som ikke én gang ser på deg. Unødvendig å si at dette lave nivået på god service er forvirrende og irriterende, spesielt når man tar i betraktning det høye prisnivået på dette respektable hotellet.

Den neste dagen bestemte vi oss for å prøve noe utenom det vanlige. Vi gikk til Ikoyi, en stjerne av en vest-afrikansk restaurant på St. James Market, kjent for sitt” Jollof” kjøkken, (en blanding av vest-afrikanske kulinariske tradisjoner). Her fikk vi servert et av de beste afrikanske måltidene vi har spist noensinne. Vinutvalget er det ingen grunn til å nevne, men det lokale afrikanske ølet som passer perfekt til spisekartets ulike smaksretninger, må bare prøves av enhver gjest. Det var allerede veldig travelt på Ikoyi i lunsjtiden på fredag, så jeg kan lett forestille meg hvordan det må være stappfullt opp til taket om kvelden. Bordbestilling anbefales på det sterkeste.

Ikoyi London.

Idet solen går ned bak horisonten, drister vi oss bortover mot det velkjente tilholdsstedet for kjendiser, Casa Cruz i Holland Park.

Idet vi stiger inn ser vi at veggene er dekket fra gulv til tak med kopper, noe som gir et mykt, glødende skjær. En oval cocktailbar vendt mot bartenderen, som mixer drinkene, for cocktail er tingen her. Ikke overraskende i denne sør-amerikanske stemningen, er det på veggen montert et stort og imponerende hjortehode med takket gevir, som stirrer ut fra veggen. Vi går oppover de speilbelagte trappene på et mykt blått plysjteppe og oppdager mer kopper, glødende i en varm tone. Takterrassen er en inviterende fluktmulighet med brune tremøbler, som dessverre er ukomfortable uten puter. Casa Cruz er en elegant, koselig restaurant på to etasjer, beliggende i et klassisk herskapshus, med en fantastisk flott takterrasse.

Når det kommer til menyen, prøv mørk kylling med Cajunpepper og paprika, kullstekt broccoli, chili og mandler. Torsk er en annen god rett, kullstekt på den ene siden med hakket røkt blomkål og parmesan. Her finnes den beste kombinasjonen av mat som er røkt, kullstekt, salt og sterkt krydret, alt i en rett.

Den eneste ulempen med Casa Cruz er at smaken er så sterk og overveldende at de faktisk tilslører og skjuler den naturlige smaken og de naturlige ingrediensene. Betjeningen var ganske hyggelig, men menyen og vinlisten var klart overpriset.

Til tross for de høye prisene, var stedet fylt med et øst-europeisk klientell som var ute for en romantisk aften. Hvis du liker å treffe på kjendiser eller skal ut en kveld for å feire noe spesielt, er dette stedet perfekt. Spør om et bord ved peisen oppe eller på terrassen om sommeren. 

På slutten av denne hektiske uken, så vi frem til lørdag. Lørdag er kampdag i Premier League og Championship. Vi så frem til å nyte en lunsj før kampen og vi gikk til min favorittpub, the Princess Victoria, som nylig hadde gjenåpnet.

Beliggende like i nærheten av Loftus Road, et perfekt sted før Queens Rark Rangers-kamper, er Princess Victoria det ideelle stedet for å slappe av og nyte den lokale stemningen før hvilken som helst kamp. Denne dagen spilte mitt favorittlag Leeds United her, og stemningen var stor da Leeds vant 3-0.

Som et av de opprinnelige gin palassene bygd i 1829, har elegante Princess Victoria gjennomgått et omfattende oppussingsarbeid for å bli en veldig vakker pub. Den helt spesielle hesteskobaren kunne tilby et utvalg av mer enn 100 ekte og populære ginmerker,40 typer hjemmebrygget øl, og en sjelden vinliste. Maten er alltid god her. De bruker lokale råvarer fra Storbritannia, inkludert frittgående høns og gris og fisk fra lokale fiskebåter som går langs den engelske sørkysten.

Det er alltid hyggelig med mat og service som til stadighet tilfredsstiller forventningene.

Princess Victoria er vel verdt et besøk.

 Etter kampen dro vi for å prøve XU, den taiwanesiske søsterrestauranten av Bao som jeg er en stor fan av. XU åpnet høsten 2016. Denne restaurantgruppen vet hva de driver med. Maten er bemerkelsesverdig på nesten alle måter. Menyen er karakteristisk taiwansk, med en kantonesisk undertone.

Vi startet med xiao tsai (snacks fra baren), og forelsket oss i en biffrett med finhakket koriander og hvitløk. Fra mian shi (hvetebaserte småretter) smakte vi på forskjellige retter, men i vår gruppe var vi veldig begeistret om det uthulte margbenet, fylt med lagret kortribbe, rullet inn i pannekaker med peking-and-stil. Det beste var xian bing, disse små friterte pannekakene fylt med finskåret svinekjøtt i en aromatisk kjøttsuppe med ingefær, sesamolje og gressløk. Å prøve dem, er som om å drømme om dem i ukesvis etterpå.

Søndag hadde vi lunsj på min favoritt blant franske restauranter i verden; La Petite Maison. Hver gang jeg er ute og reiser, prøver jeg å oppsøke nye restauranter. Men på denne familieturen ville jeg vise dem mine favoritter og samtlige som var med hadde vært på LPM tidligere . La Petite Maison er på toppen av min liste. Før du setter deg ned, ja også før du bestiller drikkevarer, må du bestille en hel” svartbent kylling med gåselever” og be om at de setter den til steking i ovnen med én gang. Hvorfor?

Jo, for at kyllingen skal bli riktig godt stekt, vil steketiden være en time, og ingen vil vel vente lenger enn nødvendig på maten. Den svartbente kyllingen med gåselever på La Petite Maison koster £ 35, noe som virkelig er valuta for pengene, siden det er nok til to personer. Det aller beste med denne retten, er det store myke stykket med ristet gåselever. Dette er alltid måltidets høydepunkt. Andre nevneverdige retter er kalvekotelett, en imponerende “rib-eye” (en ribbesteik tatt fra ribbenas ytterside), piggvar med artiskokksaus med hvitvin og olivenolje. Til dessert, crème brulée, var perfekt og stor nok til to. Vinlisten er gjennomtenkt og gjør det lett å finne minst et par flasker som passer til det enestående utvalget av smak som finnes på La Petite Maison. Vi hadde et fabelaktig måltid, og jeg er glad for å kunne si at La Petite Maison fortsatt er på toppen av min favorittliste.

Den beste franske restauranten jeg vet om.

 For søndagsmiddagen gikk vi til Duck& Rice, Alan Yau’s (grunnlegger av Hakkasan) pub I Soho. Jeg hadde vært her før og hadde likt dette stedet. Trist nok, denne gangen var servicen dårlig og noen av rettene svarte ikke til våre forventninger. Dette skjer ikke så ofte, så vi gikk tidlig, og skuffet. Jeg skal gå tilbake hit en gang seinere før jeg tar den bort fra min liste med” London Favoritter”

Mandag, før vi skulle reise hjem, gikk vi til min neste beste Londonfavoritt. Zuma er den beste izakaya-restauranten i London. Med beliggenhet i mange byer rundt om i verden, var London-restauranten den første, og den har alltid hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Idet vi kom til bordet vårt, kom det til syne et kaldt glass champagne; magisk! Det er en helt spesiell god service her, noe som betyr at servitørene alltid er der når du trenger dem, men uten at du ser dem. Bare minutter etter at vi hadde bestilt, kom forretten med sprøstekt blekksprut og finskåret ”yellowtail” (snapper). Fisken var delikat tilberedt, med en smakstilsetning bestående av grønn chili, ponzu-saus og marinert hvitløk.

En tallerken med krabbe med mykt skall ble deretter servert, det hele med en wasabi majones som vi fort satte til livs. Etter dette ankom et tradisjonelt sushi- og sashimifat, som for å forberede oss på hovedretten, en smakfull oksemørbrad trukket i sesam, rød chili og søt soy (bønner), og en uforglemmelig deilig marinert” black cod” (sobelfisk, ulke), innrullet i et Hoba-blad.. Vi bare elsket hver eneste bit. Og ærlig talt, prøv hva som helst fra denne menyen. Det er umulig å velge feil!

 Sitteområdet foran det åpne kjøkkenet på Zuma - magisk!

Dagen etter bestemte vi at vi skulle spise vårt siste måltid på flyplassen. Ja, ganske riktig, på flyplassen. Plane Food Gordon Ramsay, er uten tvil Europas beste flyplassrestaurant. Den befinner seg i terminal 5 på Londons flyplass Heathrow, menyen er basert på Ramsay’s Boxwood Café på The Berkeleyi Knightsbridge, og er en forfriskende nyhet for de reisende.

Siden det var vårt siste måltid i London, bestemte vi oss for en forrett bestående av en Sevrugakaviar med crème fraiche og blinis. Vi var målløse i vår lykksalighet. Etterpå smakte vi på vill havabbor (£18) som var perfekt, bortsett fra grønnsakene som var inni. Grytestekt lam var nesten den beste maten vi noen gang hadde spist på en flyplass. Ganske enkelt, helt fantastisk. Enten du skal spise et fullt måltid, eller bare ta en drink før du skal i luften; ”Plane Food is anything but plain.”

Den eneste ulempen måtte være den relativt trange plassen. Ramsay skulle lære litt av de ledende flyselskapene og sørge for mer benplass til gjestene ved å fjerne bare noen få av de 180 sitteplassene.

 Mange sitteplasser på Gordon Ramseys Plane Food…kanskje litt for mange?