RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Svein Harald Røine

Den glade innvandreren fra Somalia

 

 



Etter en nydelig restaurantopplevelse her forleden måtte jeg ta taxi til Oslo Sentralbanestasjon. Jeg gikk bort til Solli plass og tok den første taxien i køen. Allerede før jeg satte meg inn, forstod jeg at dette kom til å bli en spesiell opplevelse.

Gjennom frontruten så jeg en taxi-sjåfør som smilte mot meg med sitt blendahvite smil, og før jeg satte meg inn fikk jeg en skikkelig god følelse.
"For en hyggelig mottakelse" sa jeg idet jeg satte meg inn. "Med et så hyggelig smil får man jo lyst til å sette seg inn i taxien din"
"Du ser glad ut du også" svarte han." Skulle ønske mange flere av kundene mine var like posiitve."

Jeg syntes plutselig litt synd på ham. Det er kanskje ikke så lett å være innvandrer og bli inkludert i samfunnet
"Hvor kommer du fra?" spurte jeg.
"Somalia"
"Har du bodd her lenge?"
"Siden 2011"
"Du snakker utrolig bra norsk"
"Det er viktig for meg å få en utdannelse, og da måtte jeg lære meg norsk." Han smilte.
"Hva studerer du?"
"Jeg går på videregående." I mitt stille sinn tenkte jeg at han måtte være alt for gammel til å gå på videregående.

"Jeg må ta alt på nytt. Selv om jeg gikk på videregående i hjemlandet, så ble det ikke godkjent i Norge. Derfor måtte jeg starte om igjen."
"Hva synes du om det?"
"Det er litt kjipt, men jeg gjør det jeg må. Jeg er positiv til at jeg får en ny sjanse jeg." Han kikket i speilet med sitt blide ansikt.

Jeg er positiv til at jeg får en ny sjanse jeg

"Hva skal du gjøre etter videregående?"
"Studere kjemi. Det synes jeg er veldig spennende."
"Lykke til! med studier og livet videre" svarte jeg og tenkte hvor flott det er med så positive mennesker, uansett hvilken bakgrunn de har. En skikkelig ressurs.
Vi nærmet oss slutten av reisen.
"Tusen takk for en hyggelig tur." Jeg stakk bankkortet inn i terminalen.

"Det er jeg som skal takke for at du er en så hyggelig kunde." svarte han og jeg klarte ikke la være å tenke på alle taxisjåførene jeg møter som aldri smiler.


Det fikk meg til å tenke på historien om vismannen og vandringsmennene:
"Det var en gang en vandringsmann som gikk fra by til by. En kveld traff han en vismann som satt i veikanten. − Hvordan er folkene i landsbyen der fremme? spør han og peker mot kirkespiret i det fjerne.
− Vel, svarer vismannen, − hvordan var folk i byen du kom fra?
− De var ikke no' særlig. Sure og grinete. Gjerrige var de også, svarte den reisende.
− Du vil snart oppdage at sånn er også folkene i den neste byen du kommer til, svarer vismannen.
Vandringsmannen takker for svaret og begir seg i vei. Kort etter kommer en ny kar gående. Han stopper også ved vismannen og spør: − Hvordan er folkene i landsbyen der fremme?
− Vel, gjentar vismannen, − hvordan var de i byen du kom fra?
− De var vennlige og greie, delte av sin mat og ga meg husly for natten, svarer vandringsmannen.
− Ja ha. Vismannen løfter blikket og svarer langsomt: − Du vil snart oppdage at sånn er menneskene i den neste landsbyen også."


Smil til verden og den smiler til deg. Da møter du nesten aldri sure mennesker! Du skaper de menneskene du møter!

Du skaper de menneskene du møter.

Jeg var takknemlig for at jeg møtte min taxivenn, og håper mange får gleden av å møte ham på sin vei hjem fra julebord til sin trygge og varme seng.

 

www.alltidpositiv.no