*Nettavisen* Nyheter.

Du MÅ ingenting!

Klikk på bildet for å forstørre.

 

Herlig historie!

Marianne Wahl-Larsen sendte meg denne historien og jeg falt helt for den. Den var veldig morsom i tillegg til at den hadde et viktig budskap. Marianne var så generøs at jeg fikk lov til å dele den her på bloggen. God fornøyelse:

"For noen år siden deltok jeg på et mestringsseminar som var rettet mot personer som opplevde redusert fysisk eller mental livskvalitet (sykmeldte, utbrente, angstfylte, deprimerte kvinner og menn i alderen 20-60 år). Akkurat som deltakerne i Idol streber etter å gjøre kjente sanger til sine egne særegne versjoner, ønsket jeg å se andre innfallsvinkler til å bryte negative tankemønstre, enn de jeg fant i typiske «tenk deg glad» bøker.

Deltakerne ble delt inn i grupper, og jeg tilbrakte lange dager sammen med ekstremt slitne kvinner i 30-50-årene. Flere av kvinnene levde med store påkjenninger, de opplevde at alle krefter var brukt opp og evnen til å glede seg over noe som helst, var høyst fraværende. Det var endeløse klagesanger, det var utallige tårer, det var høylydte sukk og stønn. Det var ingen latter. Inntil Franskmannen kom.

Franskmannen (en svært erfaren psykolog) så ut som han kunne stått på scenen i Hollywood og takket for Oscar for beste mannlige hovedrolle i en utenlandsk film. Han snakket lavt og rolig med tydelig fransk aksent.

Du vetø.... Sånnø.... Littøøøø...

Og han lyttet og lyttet til hvor håpløst, skummelt og deprimerende alt var. Han la ansiktet i sympatiske folder, la hodet på skakke og inhalerte dypt den svært trykkende stemningen i rommet. Etter en stund inviterte han oss til å gjennomgå en terapitime med ham foran hele gruppen. En modig kvinne i 50-årene meldte seg.

Han ba henne dele sin historie. Og hun fortalte. Om et liv der hun hadde ofret alle sine drømmer for å ta seg av andre. Helt siden hun var liten hadde hun vært den pliktoppfyllende, snille jenta som ga og ga uten å få noe særlig tilbake. De siste 10 årene hadde hun viet all sin tid til å pleie sin svært syke mor, mens resten av familien prioriterte sine egne liv og realiserte seg selv. Hun måtte etter hvert slutte i jobben, og hennes syke mor valgte å gi henne en pengegave på kr 200.000 for at hun skulle få det til å gå rundt. Nå hadde moren hennes akkurat dødd, og søsknene hennes krevde at pengene hun hadde fått mens moren var i live, ble beregnet som en del av arven som skulle fordeles på de tre. Hun ble beskyldt for å være en tyv som stjal fra sin egen familie, en ussel og grisk kjeltring som hadde manipulert og lurt sin egen mor. Hun var helt knust av sorg, både over tapet av moren og over de sjokkerende beskyldningene fra søsknene. Hun fortalte videre, mens gråten ble stadig mer ukontrollerbar, at broren og søsteren hadde gitt klar beskjed om at de ikke kom til å bidra på noen som helst måte i forbindelse med morens begravelse, hverken praktisk eller økonomisk. Nok en gang falt alt ansvaret på henne og hun følte at hun ikke hadde noen å støtte seg til. Hun HADDE RETT OG SLETT IKKE NOEN KREFTER TIL Å TA TAK I DET! Hun KUNNE IKKE, hun KLARTE IKKE, hun MAKTET BARE IKKE å arrangere en verdig begravelse for moren helt på egen hånd. Franskmannen trakk pusten dypt, løftet skuldrene til oppunder ørene, slo ut med hendende og sa:

«Vel, velø.... Du har jo ettø alternativø... Du kanø jo bare la din morø bli liggønde der på fryserommet...?!»

Jeg skulle ønske du kunne oppleve det som skjedde i rommet. Vi sprutet ut i latter, vi lo og hylte og lo til vi tisset på oss, vi brettet oss i to og gapskrattet og hev etter pusten, mens vi slo i bordflaten som for å signalisere «Vær så snill, ikke mer!»

Dette øyeblikket ga meg retningen jeg hadde lett etter i forbindelse med coaching og verktøy for økt livsglede. For etter at vi hadde ledd ferdig og tisset oss helt ut, fulgte franskmannen opp med noen verdispørsmål ? og bevisstgjorde denne kvinnen på at hun faktisk ØNSKET å gi moren en verdig begravelse. Det ville selvfølgelig være verdt anstrengelsen, med eller uten familiens hjelp. Og i det øyeblikket du forstår at du gjør noe fordi det er det alternativet du selv VELGER, så tar det vekk litt av «må/burde/skulle» - byrden. Og det å slippe til latteren selv i de mest håpløse situasjoner: Uvurderlig."

Ett ord er viktig når man havner i en krise, problemene tårner seg opp og du føler at alt går deg imot. Det ordet er PERSPEKTIV.

Historien er forøvrig tidligere publisert på www.lwmagazine.no

Ha en riktig flott pinse!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag