RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Svein Harald Røine

Glem ikke barna - før det er for sent!

 

Panikk!

Da min sønn var 13 år gammel, fikk jeg panikk. Da hadde jeg pendlet fra Moss til Oslo hver dag i 13 år. Egentlig ikke så ille. Du blir vant til det. Jeg ble ofte spurt: «Hvordan er det å pendle en time hver vei hver dag? Det må være grusomt!» Da pleide jeg å sitere Kong Olav som på sin 80-årsdag (tror jeg) ble spurt av en journalist om hvordan det stod til med helsen hans. «Det går bra, så lenge jeg ikke tenker over det.»

En dag fikk jeg det samme spørsmålet av en kvinnelig bekjent, og jeg svarte som vanlig i en humoristisk tone: «Det går bra, så lenge jeg ikke tenker over det.»

«Hvorfor velger du å ikke tenke over det?» spurte hun.

«Fordi jeg ikke får gjort noe med det. Jobben er i Oslo, og vi har valgt å bo i Moss. Da må jeg pendle.»

«Er det verdt det?» 

Det er kanskje det vondeste spørsmålet jeg har fått. Det var dette spørsmålet som var starten på panikken. Når jeg nå sitter og reflekterer over det, var det kanskje ikke panikk, men heller en oppvåkning eller vekker. Det føltes som akutt astma kombinert med klaustrofobi.  Jeg innså konsekvensene av at jeg begynte å bli eldre. 

Barnas «puppestadium» var over. Begge begynte å bli så voksne og selvstendige at de var i ferd med «utvikle vakre vinger» som skulle løfte dem ut i verden på egen hånd. Harald flytter ut om fem år, tenkte jeg. Ikke nok med det. De neste årene vil ikke jeg være «helten» hans lenger. Han får nye rollemodeller, jentenes pubertet vil trollbinde ham, slik de fleste andre gutter har opplevd før ham. Samtidig vil venner spille en stadig større rolle i livet hans. 

Jeg innså at livet mitt var i ferd med å endres. Jeg var borte fra hjemmet minimum tolv timer hver dag i ukedagene. Jeg fikk ikke hørt historiene til barna når de kom hjem fra skolen og med entusiasme fortalte om alt de hadde opplevd. 

Jeg kom hjem til middagsrester, men verst av alt var smulene som var igjen til meg fra barnas historier. De hadde tømt seg til Lene, og sa: «Pappa, det har jeg allerede fortalt mamma. Har ikke tid. Ha det!»

For meg føltes denne forventede løsrivelsen like trist som når en istapp må gi slipp på vanndråpene når våren kommer. Sakte, men sikkert svinner istappen hen mens dråpen starter sin fantastiske ferd mot et nytt liv som foss, flaskevann, snø, istapp eller en del av det uendelige havet.

 

Foto: Thomas Laupstad
Det var da jeg skjønte at min rolle som forelder snart gikk over i en ny fase, og 40-årskrisen kom da veldig beleilig!

Jeg tenkte: Jeg må slutte å pendle! Være mer hjemme! Bli bedre kjent med barna! Men entusiasmen mistet snart sin kraft når jeg tenkte på at jeg hadde en utrolig givende jobb: ledelse av fem vinimportselskaper. Mat og god vin var en stor del av hverdagen. Jeg levde det gode liv. Hvordan kunne jeg forlate det?

Hvis jeg skulle forlate denne engasjerende jobben, måtte jeg sannsynligvis gi avkall på en meget spennende karriereutvikling. Jeg ville bli nødt til å mobilisere alt jeg hadde av mot for å foreta en slik radikal endring. Det ville sannsynligvis bety at jeg ville gå ned i lønn, miste «sosial status», miste karrieremuligheter, miste en jobb jeg elsket og der vi hadde mye interessant på gang, miste gode kollegaer og mennesker jeg trivdes svært godt med. Jeg ville bevege meg ut på en ukjent og utrygg vei. 

Ville det være verdt det? Både ja og nei. 

For å hoppe fra det kjente til det ukjente måtte jeg i så fall være MODIG, men det satt langt inne. Jeg klarte ikke å mobilisere det nødvendige motet.

Samtidig som jeg tumlet med disse tankene, hadde noen, uten at jeg var klar over det, lagt planer som skulle medføre store endringer i mitt liv og bidra til at jeg skulle få testet mitt MOT før jeg visste ordet av det. 

Da jeg startet min nye, spennende reise, i møte med mange inspirerende mennesker, forstod jeg raskt at jeg ikke var alene. Det er mange som sliter med frykt. Da tenker jeg ikke på nevroser eller kliniske diagnoser, men på frykten for å bli avvist, frykten for å bli avslørt, frykten for å bli ledd av, frykten for å miste det man har, eller frykten for det ukjente. Disse grunnleggende «fryktene» setter vi ikke ord på i hverdagen, men de er i større eller mindre grad en realitet for alle. 

Det er først gjennom å trosse frykten at man er modig. Ofte står valget mellom karriere og familien. Det krever mot å velge familien fremfor jobben.

Hva skjedde videre? Les her:: Ingen jobb er trygg lenger!

 

"Slipping through my fingers"- en sang som gir meg klump i halsen hver gang.

Zi7OXmTmgGg

Denne sangen gjør vondt helt inn i sjelen:

PxKLga-9DaQ


...................................................................................................................... 

12. januar kommer boken "MODIG". Boken kan forhåndsbestilles på Tanum

Ønsker du en signert utgave av boken, kan den kjøpes ved å sende en SMS til 26128. Skriv "MODIG" i tekstfeltet.

 


 
 Klikk på logo for å besøke min hjemmeside, www.alltidpositiv.no

 Klikk på logo for å se hvor flott det er og skal bli i Moss.


#modig #vg #db #aftenposten #ledelse #coaching #coach #arbeidsledig #jobbsøk #lederkurs #hegnar #nettavisen #blogg #helg #hverdag #byenpaasolsiden