RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Svein Harald Røine

Har du vært en god nok far?

Avskjeden

Dagen har kommet. Dagen jeg har gruet meg til i mange år. Mer enn noe annet i hele mitt liv.

Dagen da min lille, vakre, aktive og snille gutt har blitt en kjekk ung mann som ser lyst på tilværelsen og er klar for neste fase i livet.  Med drømmer og ambisjoner er han overmodent klar til å møte verden på egen hånd.

Dette er dagen da jeg må slippe taket, men....

Jeg vil ikke!!!!

Jeg vil ikke!!!!

Jeg vil ikke!!!

Jeg føler trassen i kroppen der jeg ser han vinke farvel på toget etter en klem jeg aldri ville skulle ta slutt.

Det er som om deler av hjertet rives ut av kroppen uten bedøvelse. Jeg vil nok aldri være hel igjen annet enn når han er hjemme på besøk.

Følelsene raser rundt i kroppen som en Islandsk vulkan i ferd med et utbrudd. Det er sorg, glede, stolthet, frykt, optimisme, egoisme, lettelse, anger, bekymringer og positivitet  i et salig kaos. Han kan ikke se mine følelser på utsiden. Han kan kanskje ane dem når han ser øynene oversvømmes. Kraftanstrengelsene mine for å smile og være positiv er Supermann verdig.

Idet han forlater redet kommer kvalene.

Har jeg gjort alt jeg kan?

Har jeg gjort alt jeg kan som far? Har jeg gjort nok slik at han står rustet til å møte alle de utfordringene som livet vil by på? 

I dagens samfunn virker det som alle familier lever et svært aktivt liv med barna. Gjennom Facebook blir deres liv godt dokumentert. De reiser på utenlandsturer, skiferier, båtturer og toppturer. Alle er en tur innom Liseberg og Dyreparken i Kristiansand i barneårene. Fotballtreninger og Norway Cup med foreldre, som ivrige og stolte supportere, blir delt med omverdenen.  De virker så lykkelige alle sammen. Er det bare meg som føler at jeg ikke strekker til?

Forventningene til en far føles uoverkommelige. I dagens samfunn skal fedre ha alle kvalitetene til mødrene, i tillegg til at vi fortsatt skal være den sterke og robuste i familien. Vi skal være maskuline forbilder for våre barn og lære dem manneting, noe vi får mindre og mindre tid og mulighet til å gjøre. Ungdommens og etter hvert de voksnes hverdagsaktiviteter handler snart bare om å leve i den virtuelle verden. Smartmobilen og nettbrett er blitt en kroppsdel.

Snekring og mekking er ikke lenger på agendaen. Jeg har i alle fall ikke fått det til så mye som jeg skulle ønske.

Hoppet av rotteracet

Jeg hoppet av rotteracet eller karrierejaget for snart 5 år siden. Da fikk jeg mer tid hjemme siden jeg slapp å pendle nesten 3 timer hver dag.

Tanken var at jeg skulle bli bedre kjent med barna. Skal man få ta del i deres liv i hverdagen, må man være der når de kommer hjem fra skolen. Det er da de sprudler over av energi og forteller gladelig hva som har skjedd i løpet av dagen. Den gangen jeg pendlet, kom jeg ofte hjem til kald mat og bare smuler av barnas historier. " Vi har allerede fortalt det til mamma. Spør henne!" ropte de når jeg møtte dem i full fart på vei ut døren.

Det å slippe pendlingen gjorde at jeg var en mer tilstedeværende far, og var verdt hver eneste tapte inntektskrone. Men tiden gikk bare så alt for fort.

Det er mye jeg føler vi skulle gjort sammen som vi aldri fikk gjort. Nå er det for sent. Det er så mye jeg skulle ha lært ham, men nå må han finne det ut på egenhånd. Har jeg feilet eller er det godt at han må prøve og feile selv?

Dagene gikk så utrolig fort der han satt på rommet sitt og spilte spill eller chattet med venner. Idrett, kveldsjobbing, skole og venner tok mesteparten av tiden. Kortspill ble det alt for lite av. Sykkelturer, kanoturer, snekring og mekking glimret med sitt fravær. Tok jeg nok initiativ?

Egoistisk?

Kanskje jeg bekymrer meg uten grunn? Det er kanskje ikke nødvendig å ha vært på mange reiser eller fjelltopper, snekret eller mekket, for å ha en god oppvekst?Kanskje trygghet og kjærlighet er godt nok?

Likevel føler jeg skyldfølelse, utilstrekkelighet og melankoli.

Vil han savne oss? Har han lyst til å komme hjem på besøk, eller blir frihetens rus så sterk at "ute av syne- ute av sinn" vil gjøre seg gjeldende? Det får vi ikke vite før det har gått en stund. Når jeg tenker disse tankene skammer jeg meg fordi jeg føler meg så egoistisk. 

Vår oppgave som foreldre er å gi ham både vinger og røtter. Vinger i form av mot og nysgjerrighet til å takle verden på egenhånd. Røtter i form av å vite at han alltid har noen å komme tilbake til. 

Det er ingen som heier mer på ham enn oss. Vi ønsker av hele vårt hjerte at han skal nå alle sine drømmer og lykkes i sitt liv, uansett hva han gjør.

Jeg kommer likevel ikke unna av følelsen er at jeg mister ham for alltid. Jeg føler at hånden hans sklir ut av min.

Min mor sier ofte at vi bekymrer oss for barna hele livet. Jeg tror sannelig hun har rett.

 

 

 

Bestill signert utgave av boken ved å trykke på bildet eller gå til  www.bokenmodig.no

Kan også kjøpes bl.a.på www.tanum.no

www.alltidpositiv.no