ROS TIL DU BLIR FLAU

 




Da jeg lærte å gå, heiet mine foreldre på meg. Selv om jeg snublet i egne ben og falt så lang jeg var, heiet de uten forbehold. "Å så flink du er!". "Kom igjen, du klarer det!". "Prøv igjen. Dette går fint." "Opp igjen. Hurra, kjempebra!"

Av mangel på annen erfaring, gjorde jeg akkurat det samme med mine barn. Resultatet ble også denne gangen en stor suksess, de lærte å gå.

I lys av den siste tids "rosa sukkerspinn" debatt er dette kanskje et fenomen som burde være interessant for profesjonelle kronikkforfattere. Ville samfunnet være bedre hvis foreldrene hadde vært litt mer objektive og rasjonelle og mindre ukritiske og betingelseløst positive når barn skal lære å gå? Er det manipulerende å heie på barna?

Profesjonelle kronikkforfattere opphøyer den kritiske røst under fanen av å fremme samfunnsdebatten. Jeg mener det heller bør deles opp. Kritikerne fremmer debatten, mens de positive fremmer samfunnet?

Kritikerne er veldig flinke på å sette alle som har en positiv holdning til veggs og stigmatisere dem som naive. De profesjonelle kronikkforfatterne og kritikerne har fra sin opphøyede posisjon med fri tilgang til det offentlige ordskiftet snart klart å stemple de "positive" som de nye "blondinene".

Som kjent florerer det av vitser hvor "blondinene" fremstilles som kvinnenes svar på Forrest Gump. Tilsynelatende lav tetthet mellom ørene og veldig "enkel" fokus.

Denne gangen er det kvinner som roser kvinner som blir omtalt som rosa sukkerspinn, overflatiske, manipulerende og enkle. Når den modige og sterke kvinnen Anita Krohn Traaseth, som tilfeldigvis er en kvinne med blond manke, trekkes frem og beskrives som fluepapir på en naiv, ukritisk og "rosa", heiaropende følgerskare, klarer kronikkforfatterne på en finurlig måte å plante linken mellom "positivisme" og "blondiner" i vår underbevissthet uten at vi klarer å stå imot det.

Det norske samfunnet har i stor grad behov for å skyve positivitet opp og frem, fremfor å forsøke å latterliggjøre den og dermed skremme folk vekk fra det offentlige rom.

De som er dyktige kommer seg alltid frem. De som kanskje ikke har de samme forutsetningene eller drivkreftene kan være tilfreds med å heie. Hva er vel galt med det? Hvis det gir dem glede? Det at voksne nå begynner å rose hverandre åpenlyst i Norge burde vel kanskje applauderes i alle kretser fra kongen til den stakkars uteliggeren på gata. Kanskje uteliggeren hadde lidd en annen skjebne hvis han hadde blitt sett og rost under oppveksten?

Begge parter opplever gjensidig glede ved å gi og å motta ros. Begge blir sett. Begge føler at de er betydningsfulle.

Er ikke dette noen av de viktigste behovene vi har og som så alt for mange sjelden eller aldri opplever. Selv har jeg sett alt for mange tragedier hvor barn og etter hvert voksne søker destruktive og til og med farlige måter å bli sett og føle seg betydningsfulle på.

Sett i det lyset, hva er vel galt med litt ros? Eller mye ros? Hva med noen hjerter på Facebook?

Hvem i all verden skader dette? Kronikkforfatternes egen selvfølelse kanskje? Er de offer for manglende ros i oppveksten selv kanskje?

Vi må tone ned rosingen, ellers mister den sin effekt hevder noen. Det stemmer.........for noen få promille av befolkningen. Resten av det norske folk har så underskudd på ros at det er bare å fyre i vei. Ingen begrensninger.

I følge en undersøkelse gjennomført av HR Norge i samarbeid med Enova i 2013 i 28 land, er norske ledere blant de verste i verden til å gi både ros og ris. Personlig tror jeg ledere i Norge representerer et gjennomsnitt av Ola Nordmann når det kommer til evnen til å gi ros og ris. Generelt er nordmenn veldig dårlige til å rose hverandre. Det er kjønnsforskjeller. Det er da fryktelig å tenke på hvor dårlig stelt det står til med ros mellom menn.

Sosiale medier er en gave for den undertrykkede røst. Alle kan bli hørt og sett.

Ikke nok med det. Ingebrigt Steen Jensen skrev i sin bok Ona Fyr, at alle mennesker har et behov for å tilhøre en stamme. Tilhørigheten ved å være en del av en stammekultur skaper identitet, samhold og sosial omgang. Hvordan den enkeltes livssituasjon er, vet vi lite eller ingenting om. Det skjer så mye innenfor husets fire vegger som ikke tåler dagens lys. Kanskje rosingen i sosiale medier og den medfølgende tilhørigheten gir livet deres mening?

Alle som heier på Krohn Traaset, Aspaas eller alle de andre kvinnene som er modige og stikker hodene frem, gjør det fordi det gir dem glede. Det er ingen som tvinger dem.

La nå ikke profesjonelle kronikkforfattere som tilsynelatende har et kritisk syn på alt og alle og gjemmer seg bak samfunnsdebatt kortet, ødelegge det som gir glede i hverdagen.

Husk at Grinde har for lengst oppnådd det hun ønsket. Nemlig debatt.

Jeg synes hun faktisk fortjener ros for det.

"You go girl!"

Til resten av dere: Ros til du blir flau!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.