Total skivebom om selvhjelpsbøker!

 



"Psykologiprofessor advarer mot selvhjelpsbøker"

skriver Aftenposten med fete bokstaver, og boksuksessen til Svend Brinkmann er et faktum.

Han tar et oppgjør med tidens "selvutviklingstvang" som han kaller det og mener at dette har gått alt for langt.

Stemmer det? Har han et poeng?

Er vi alt for fokuserte på å leve i nuet? Er det ikke bedre å se oss mer tilbake? Snakker vi nedlatende om folk som har stivnet eller grodd fast i et mønster? Er vi kun opptatt av å utvikle oss?

La oss vente litt med å svare på disse spørsmålene.

Hvorfor velger folk å kjøpe selvhjelpsbøker?

Det kan være mange årsaker til at mennesker velger å kjøpe selvhjelpsbøker. Det kan være at de:

- ønsker å skape et bedre liv, helse, karriere eller få bedre økonomi.

- har interesse for å forstå mer av de menneskelige mekanismene og psykologien som ligger bak det å utvikle seg selv.

- ikke har råd til å gå til en coach, mental trener, personlig trener, på vektreduksjonskurs, på matlagingskurs o.l. Da kan en bok kan være en rimelig erstatning for dette.

- har drømmer som de ønsker å realisere, men trenger inspirasjon for å komme i gang eller holde det gående.

- ønsker å lære mer om seg selv og hvilke ressurser de selv besitter men kanskje ikke helt har sett selv.

- liker å lese denne typen litteratur for fornøyelsens skyld.

- lære konkrete teknikker for å forbedre seg selv.

- er desperate eller føler et press for å utvikle seg selv, slanke seg, leve sunnere og oppnå mer.

Det er sikkert mange flere grunner enn dem som er nevnt ovenfor.

Er ikke alt dette legitime grunner for å kunne kjøpe seg en selvutviklingsbok eller ti? Skal en psykologiprofessor legge en ekstra stein på byrden, og fortelle dem som kjøper slike bøker at det ikke er greit? Har en psykologiprofessor svaret på hva som er riktig for deg og meg?

Hvem har rett? En psykologiprofessor, eller kundene?

Da jeg jobbet i salg, lærte vi at kundene alltid har rett. Det medfører selvfølgelig ikke riktighet, men hensikten var selvsagt at vi skulle være kundeorienterte og respektere at kundene noen ganger hadde en annen oppfatning enn oss. Vi kunne være uenig, men måtte respektere at vi hadde forskjellige syn.

Hvis folk kjøper selvhjelpsbøker, så er det fordi DE SELV VELGER Å GJØRE DET. Det er sannsynligvis svært få som føler seg tvunget til det. De kjøper selvhjelpsbøker fordi de føler behovet selv. Hva som fremkaller behovet eller ønsket etter å kjøpe vil variere fra person til person.

Er det positiv eller er det negativt?

De fleste er nok enige i at samfunnet har blitt mer krevende som følge av den rivende velstandsutviklingen, det store behovet for effektivisering, den enorme tilgangen til informasjon, det økte tilbudet av alt mulig og det store ønsket om å ikke falle utenfor. Det at mennesker ønsker å møte et mer krevende samfunn ved å søke å utvikle seg selv kan vel ikke være noe problem?

Svaret på disse utfordringene er kanskje ikke selvutviklingsbøker, i alle fall ikke for alle.

Brinkmann bommer på mål

Brinkmann bommer etter min mening dessverre på mål med sin bok. Med sin kritikk stigmatiserer han mennesker som bruker selvutviklingsbøker som "terapi" eller oppslagsverk. Veldig mange mennesker synes bøkene er nyttige, vedifulle og har stor glede av å kjøpe og lese dem?

Du må ikke være professor for å ha svaret på hva som er riktig eller galt. Mennesker uten akademisk utdannelse har selvsagt forutsetning for å vurdere hva de selv synes er interessant, relevant og nyttig. Professortittel i psykologi gir selvsagt kredibilitet, men ikke nødvendigvis svaret.

Noen ville aldri finne på å kjøpe

Det finnes mange mennesker som aldri kunne tenke seg å kjøpe selvhjelpsbøker. Det er disse menneskene Brinkmann sin bok henvender seg til. Ved å lese hans bok får de en bekreftelse som støtter eget standpunkt om at selvhjelpsbøker er noe tull.

Brinkmann sier seg derimot enig i at utvikling og personlig utvikling er nødvendig, men han etterlyser en større diskusjon om hvor vi er på vei og hva målet er.

Det er et interessant spørsmål i seg selv, men hva har det med selvutviklingsbøker å gjøre? Dreier ikke selvhjelpsbøker seg om å ta tak i egen situasjon. Det målet må jo være positivt?

Er ikke dette et fritt valg for det enkelte menneske? Hvis de blir inspirert til å bruke noen hundre kroner på en bok som tar for seg hode, kropp, karriere og økonomi. Hva er galt med det?

Brinkmann sine anti selvhjelps råd:

Brinkmann har kommet med flere tips til hvordan man skal møte selvutviklingsindustriens kommersielle "hjernevask":

Han hevder bl.a. at man skal fokusere på det negative i livet. Det virker nesten som om han ønsker å få flere klienter. Veldig mange mennesker dveler med noe som er negativt fremfor det som er positivt i sine liv. Deres adferd blir en konsekvens av deres tanker. Jeg er ikke sikker på at Brinkmann sine råd på dette området er tilrådelige med mindre han ønsker at mennesker skal bli negative. Vi får håpe at ingen tar ham bokstavelig.

Han ber leserne ta på seg nei- hatten. Det er forsåvidt et godt råd hvis du til vanlig alltid sier ja og stiller opp slik at du går på akkord med deg selv og sliter deg ut. Det er derimot svært positivt å svare ja, påta seg ansvar og yte før du krever i et samfunn hvor egoismen og individualismen har fått et sterkt fotfeste.

Brinkmann ber deg undertrykke følelsene dine. Dette blir selvfølgelig alt for generelt til å kunne applaudere eller kritisere. Det er etter min mening viktig å lytte til sine følelser. Følelser er et uttrykk for summen av alle erfaringer man har i livet sitt som underbevisstheten styrer. Følelsene er viktige rettesnorer i livet.

Si opp coachen din sier han bastant. Hvorfor? Det er ofte svært mye enklere å sortere tanker hvis man har noen å diskutere dem med. I dagens samfunn er det ofte ikke slik at man har venner eller familie som har tid, forutsetning eller interesse av å sitte ned og diskutere med deg dine innerste tanker. Det er kanskje heller ikke ønskelig. Har du råd til en coach som du stoler på, som du oppfatter som dyktig og hvor kjemien stemmer, bør du beholde den ressursen så lenge du har mulighet til det.

Brinkmann oppfordrer til å lese romaner, noe jeg er helt enig i. Ikke som en erstatning, men som et tillegg til selvutviklingslitteratur.

Hans siste punkt om å dvele ved fortiden kan kanskje være positivt for noen, men for mange er det ikke nødvendigvis tilrådelig. De fleste som oppsøker coacher ønsker nettopp å fjerne seg fra en vanskelig fortid, enten det er overgrep, tap av jobb, overvekt, depresjon, mm.

Et av de områdene som det stilles spørsmål ved når det kommer til psykologer, er at de ofte får sine klienter til å dvele for mye ved fortiden. Kundene gjenopplever traumer om og om igjen, fremfor å legge dem bak seg og søke oppnå noe nytt og positivt i livet sitt. Fra mange hold hører jeg coachene fortelle at kundene er glade for å kunne se fremover, fremfor å dvele for mye med fortiden som de ikke får gjort noe med. Selvutvklingsindustrien generelt og coacher spesielt fokuserer på fremtiden, fordi det er den du får gjort noe med.

Sitter forskere og professorene med sannheten?

Det interessante er at man kan fornemme at han mellom linjene hevder at det bare er forskerne som sitter på sannheten om positiv psykologi. Han opphøyer teoretikerne og forskernes kompetanse, mens mennesker med livserfaring, som kanskje aldri fant seg til rette bak bøkene, i skolene eller i universitetenes korridorer, blir redusert og nesten latterliggjort. Brinkmann selv bruker ord som at positiv psykologi faget blir redusert til en lightversjon som handler om å fokusere på suksess.

Det er ikke første gangen vi hører denne holdningen fra akademia. På dette området burde kanskje akademia ta seg en skikkelig kikk i speilet. Er du nødvendigvis en god menneskekjenner hvis du studerer og blir psykologiprofessor, eller blir du en god menneskekjenner hvis du jobber med mennesker i forskjellige livssituasjoner. Hva gir deg retten til å hevde at du besitter sannheten? Personlig tror jeg det er mulig å tilegne seg relevant kunnskap på begge arenaer. Det er heller ingen garanti for at man blir god med mennesker, verken om man studerer eller går livets skole.

Brinkmann har rett i at vi har en utfordring i at så mange blir deprimerte og syke av stress i de skandinaviske landene, vi som har så velutbygget og trygt velferdssystem. Det blir likevel feil å hevde at selvhjelpsindustrien og selvhjelpsbøkene ikke er nyttige.

Han hevder at skal gjøre vår plikt i det livet man har fått tildelt. Hva i all verden mener han med det? Skal vi ikke påvirke hva vi ønsker å gjøre selv? Skal vi bare drive med strømmen og gjøre det andre vil at vi skal gjøre? Skal man ikke ha noen mål og ambisjoner? Da har jeg mye heller tro på de som sier at: "Hvis du ikke har et klart mål for hva du ønsker å oppnå i livet, er det mange andre mennesker som gjerne vil inkludere deg i sin plan for å oppnå sine drømmer og mål!" Da blir man en kasteball og en brikke som gjør sin "plikt i det livet man har fått tildelt."

Jeg ville aldri gått til Brinkmann hvis dette er hans holdning.

Verden står ikke stille

Brinkmann innrømmer at noen sikkert vil føle at en selvhjelpsbok eller coachingkurs kan hjelpe dem. Han hevder samtidig at det ikke er noen selvhjelpsbøker som forteller oss hvordan vi skal STÅ IMOT forandring. Er det et mål i seg selv?

Verden utvikler seg hele tiden. Det har den alltid gjort. Helt siden man brukte fikenblader som festantrekk i Edens Hage har utviklingen gått sin gang. Spesielt i den vestlige verden. Hva er alternativet? Hva er det han vil at vi skal gjøre? Gå tilbake i tid og bruke walkman? Streike mot effektivisering? Si nei til roboter i industrien? Insistere på at kvinnene skal gå tilbake til kjøkkenbenken? Nekte kvinner stemmerett? Fjerne pappapermisjonen?

Utviklingen går sin gang og vi mennesker må tilpasse oss utviklingen. Det har vi gjort siden tidenes morgen. Det må vi fortsette med.

Kanskje det er akademia som bør endre seg for å tilpasse seg utviklingen. Kanskje det er professorene som må åpne øynene og forsøke å hjelpe mennesker å takle utviklingen, fremfor å be oss sette på et 5 kilos anker på en supertanker. Jeg synes Ken Robinson har et godt poeng som han har satt på spissen i sin TED talk der han hevder at utdanningssystemet er strukturert slik at det ultimate man kan oppnå er å bli professor.

"Utvikling er en trang, ingen tvang" sier Lisa Vivoll Straume. Det tror jeg er riktig. Er hun sitert riktig oppfatter jeg at hun gjør den samme feilen som Brinkmann ved å opphøye akademia. Hun sier:

"Det trengs en debatt om selvhjelpsbransjen for å synliggjøre at det finnes mange kommersialiserte tilbud uten faglig fundament." Hva mener hun med det? I næringslivet kan praktisk erfaring erstatte skole. Er ikke det mulig i denne bransjen også? Kan ikke en sykepleier som har stått last og brast med dyktige kollegaer i krevende situasjoner, som har bistått døende, som har lært mye i livets skole, være en like god coach som en akademiker med professortittel eller doktorgrad?

Betyr det at vi ikke skulle lytte til Mor Teresa fordi hun ikke har et tilstrekkelig faglig fundament?

Skal man ikke lytte til Anthony Robbins fordi han ikke har tilstrekkelig faglig fundament?

Skal man ikke lytte til Richard Branson fordi han ikke har tilstrekkelig faglig fundament?

Skal man ikke lytte til Petter Stordalen, Odd Reitan, Olav Thon eller Kjell Inge Røkke fordi de ikke har tilstrekkelig faglig fundament?

Skal man ikke lytte til Snåsamannen fordi han bare har 5 års skolegang?

Det er så lett for akademia å falle for fristelsen å hevde at de sitter på sannheten. Litt ydmykhet ville skapt et betydelig bedre grunnlag for å diskutere. I enkelte tilfeller kan det være fristende å være enige i at akademia er litt arrogante.

Brinkmann skal bare selge en bok. Ingenting annet. Målgruppen hans er de som uansett aldri ville finne på å kjøpe en selvhjelpsbok. Det synes jeg er OK. Vi alle trenger bekreftelse på våre synspunkter.

Vi mennesker er forskjellige. Derfor finnes det bare ett riktig svar på om selvutviklingsbøker er et gode eller et onde.

Det svaret sitter du på selv. Hvis du har glede av selvhjelpsbøker, løp og kjøp!

Hvis ikke, gjør som Brinkmann foreslår og kjøp en god roman.

PS. For ordens skyld så har jeg ikke lest Brinkmanns bok. Dette innlegget er et tilsvar på Aftenpostens artikkel 30. januar i A magasinet.

#modig #selvhjelp #vg #aftenposten #dagbladet #db #nettavisen #blogg #2015 #selvutvikling #mentaltrening #raushetenstid #godtnokfordesvina #mat #trening #helse #kosthold

 

MODIG fås kjøpt i alle bokhandlere i butikk og på nett.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.