RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Torbjørn Nordvall

FIS er på ville veier i sin desperate jakt på å popularisere sporten

Sliternes tid er i prinsipp over i verdenscupen i langrenn. FIS renser bort de virkelige utholdenhetsprøvene til fordel for TV-vennlige formel 1-løp med korte løpstider.

Torbjørn Nordvall mener FIS famler når de går mer og mer bort fra de tradisjonelle langdistansene i langrenn. Her er Martin Johnsrud Sundby i tet under 50 kilometer i Holmenkollen.
Torbjørn Nordvall mener FIS famler når de går mer og mer bort fra de tradisjonelle langdistansene i langrenn. Her er Martin Johnsrud Sundby i tet under 50 kilometer i Holmenkollen. Foto: Berit Roald (NTB scanpix)

Verdenscupprogrammet 2018/2019 for damer og herrer inneholder 12 sprintkonkurranser, 14 løp på 10/15 kilometer, ett på 15/30 kilometer og ett på 30/50, i tillegg til to sprintstafetter og to tradisjonelle stafetter.

I Tour de Ski finnes det nå ingen distanser som er lengre enn 10 kilometer for damene og 15 kilometer for herrene. Borte er blodslitet Cortina-Toblach, 30 kilometer jaktstart. Hvor finnes monsterbakken Alpe Cermis, 9 kilometer fristil hvorav tre kilometer i bratt oppoverbakke?

Utviklingen skremmer meg.

Jeg mener Det Internasjonale Skiforbundet (FIS) er på ville veier i sin desperate jakt på å popularisere sporten globalt, for å berolige TV-selskapene til å sende distansene.

Er det virkelig de korte distanserennene TV-seerne vil ha? Og er det virkelig slik at løp på over 15 kilometer ikke bygger langrenns varemerke internasjonalt?

Jeg tviler sterkt på det.

Jeg mener at 14 løp på 10/15 kilometer i verdenscupen er for mange korte løp når gjennomføringstiden kun er cirka 25/35 minutter. Jeg mener at kun én tremil for herrer og damer, samt én femmil for herrene er å forsøke å kvele spenningen med sporten.

Helst skal de lengre distansene kjøres med individuell start, slik som kvinnenes tremil på Beitostølen 8. desember.

Verdenscupprogrammet burde jo være som de nasjonale mesterskapene i land som Norge, Sverige, Russland, Tyskland, og noenlunde gjenspeile programinnholdet i VM- og OL-distansene: sprint, 10/15 kilometer, 15/30 kilometer og 30/50 kilometer.

Slik er det dessverre ikke.

Verdenscupsirkuset er kun et sirkus med sprint, korte distanseløp, bonussekunder og ekstrapoeng, samt fellesstarter og jaktstarter i et enkelt lykksalig rot som gjør det mildt sagt vanskelig for publikum og TV-seerne å henge med i svingene - om ikke grafikken på TV fungerer, eller kommentatoren/speakeren er reelt på plass eller på hugget.

VC-strukturen påvirker også sliterne, de sterkeste og mest utholdende som så sent som i Bjørn Dæhlie,- Vegard Ulvang-, Thomas Alsgaard- og Per Olofssons tid personifiserte langdistansesjelen. 

Til forskjell fra for eksempel fotball, ishockey og sykkel gjennomgår langrenn en endringsprosess som har lagt mye av sitt genuine utspring bak seg.

Fotball er fortsatt 2x45 minutter, mens man i ishockey fortsatt spiller 3x20 minutter. Og sykkelsporten gir plass til ulike evner som Chris Froomes utholdenhet i fjellene og Peter Sagan og Alexander Kristoffs spurtkapasitet.

Fotball, ishockey og sykkel har ikke blitt mindre populære i media og på rekrutteringssiden i hele verden selv om man har holdt seg innenfor de rammene som en gang i tiden etablerte sporten.

Langrenn har derimot begynt å miste sitt historiske kompass.

FIS staker i nykjørte spor uten faststilte rammer. De virker desperat etter å ville bygge om sitt produkt. Forandringene kommer slag på slag, år etter år.

Løpstidene i vinterens verdenscup blir kortere enn noen sinne, og sliterne med ekstremt utholdende motorer som for eksempel Martin Johnsrud Sundby, Iivo Niskanen, Niklas Dyrhaug og Daniel Rickardsson stiller svakere i kampen om verdenscuppoeng og muligheten til å klyve opp på pallen.

Så kan man si at den moderne skiløperen skal være komplett og kunne håndtere alle distansere, slik som russeren Bolsjunov. Men akkurat som i sykkelsporten bør langrenn gi løpere med ulike kvaliteter muligheten til å hevde seg.

I vinter får for eksempel Jonhsrud Sundby sjansen til å gå en VC-femmil (Holmenkollen) og en tremil (Beitostølen). 

Skiathlon er vanligvis ikke inkludert i programmet mer enn i Seefeld-VM.

Johnsrud Sundby sa nylig følgende til VG angående VC-programmet.

- De har tatt bort alle løp som fremmer min sterke side. Idretten endrer seg hele tiden. Konkurrentene mine endrer seg. På 3-4 år har det endret seg ekstremt.

Jeg forstår Sundbys frustrasjon angående verdenscupens programutvikling.

I takt med at sporene er blitt bedre preparert, smurningen bedre, skiene både lettere og raskere og at antall fristilskonkurranser økes, burde FIS tenke omvendt: å ha flere lengre distanser på programmet og dermed få lengre løpstider og flere utslagsgivende konkurranser.

Løpstidene i vinterens såkalte distanseløp i verdenscupen blir cirka 25 minutter for damene og 35 minutter for herrene. Unntakene er altså Beitostølen og Holmenkollen.

Gode, gamle tøffe og underholdende tremilsløp som det vi har sett i Davos, Lahti, Oberstdorf, Falun og Cortina-Toblach virker bare å være et minne.

Nei, FIS! Gå tilbake til jevnere fordeling i verdenscupen med sprint, 15 kilometer, 30 kilometer og 50 kilometer for herrene, og sprint, 10 kilometer, 15 kilometer og 30 kilometer for kvinnene.

Ta tilbake sporten til dets ideal, ikke drep den med et pytt-i-panne av et eksperiment.