«Sammen er vi sterke», stod det på de norske fotballdamenes rygger da de tok Norge til VM i 2019.

«Sammen er vi sterke» blir nok sikkert også stikkordet for langrennslandslaget når de nå skal ta seg gjennom enda en tragedie og jobbe fremover mot VM i Seefeld om knapt seks måneder.

Effekten av å støtte ofrene og holde sammen i sorg og motbakke har jeg selv erfaring med fra Sverige, da Daniel Richardsson mistet en nær venn og selv var nær ved å bli drept i en trafikkulykke. Prosessen bidro til at vi ble den beste utgaven av oss selv på landslaget.

Påkjørt av campingbil

Sommeren 2013 ble landslagsløperen Daniel Richardsson hardt skadet, og en nær venn av ham omkom, da de ble påkjørt av en campingbil idet de holdt på å skifte et punktert dekk på bilen sin på E4 utenfor Hudiksvall.

Hendelsen satte et sterkt preg på landslagsmiljøet.

Richardssons innstilling da han forlot Hudiksvall sykehus var å se raskt fremover, og ikke sitte hjemme i Östersund, gruble over det som hadde skjedd og synes synd på seg selv. Han ville lege både sine sjelelige og sine fysiske sår gjennom å være en aktiv del av landslagsgruppa.

Bare en måned etter den traumatiske opplevelsen sluttet Richardsson seg til landslagets leir i Torsby. Han ble mottatt med stor respekt og varme av sine lagkamerater, som var gladere enn noensinne over å få møte ham. Han fortalte med sine egne ord hva som hadde skjedd og hva han gikk gjennom.

Skjørt liv

Alle forsto hvor skjørt livet kan være, og hvordan det kan forandres fra det ene sekundet til det andre. Utøverne på landslaget fikk nye perspektiver på tilværelsen gjennom å møte Richardsson i en ny og uvant situasjon.

Landslaget viste seg å være utrolig verdifullt for Richardsson. Richardsson viste seg å være utrolig verdifull for landslaget.

Det var med sine skikompiser og med landslagets støtteapparat at Richardsson begynte å bygge seg opp fysisk og psykisk for, om mulig, å komme tilbake som toppløper. Mange tvilte på om det kunne være mulig med de skadene han hadde pådratt seg i et av knærne, men ikke Richardsson selv, som til tross for at han ikke kunne gå stilte seg på rulleskiene og trente på staking under leiren i Torsby. Akkurat som om han ville markere hvilke hensikter han hadde.

Da var det seks måneder igjen til OL i Sotsji.

«Best i verden»

Under mine elleve år som presseansvarlig for landslaget merket jeg at stemningen og samholdet aldri var bedre, verken før eller etter Richardssons ulykke, enn da vi tok del i Iggesund-sønnens vilje, livsglede og kamp for å begrense sine skader og finne tilbake til formen.

Det tragiske som skjedde førte tross alt noe godt med seg.

Den energien og ydmykheten som løperne viste overfor hverandre, lederne og naturligvis Daniel, var sannsynligvis mye av grunnen til den suksessfulle bølgen som laget kunne surfe på gjennom hele OL. «Vi-følelsen» preget arbeidet i hele organisasjonen frem mot Sotsji-reisen.

Den nye situasjonen som laget havnet i sommeren i forveien betød i alle fall en forskjell for min verden på en positiv måte: «Vi skal gjøre det sammen med Daniel, og vi skal gjøre hverandre bra, bedre, best. Vi skal stå opp for og støtte hverandre uansett hva som skjer.»

På et OL-møte i Stockholm husker jeg at den daværende landslagssjefen Rikard Grip sa til mange av oss ledere:

«Det finnes sikkert nasjoner som har både bedre løpere, bedre smørere og bedre trenere enn oss. Men som lag er det ingen nasjon som slår oss. Sammen er vi best i verden.»

Jeg hadde aldri hørt Grip snakke på den måten tidligere.

Rekord-OL

Hvordan det endte?

Daniel Richardsson kom tilbake i sitt livs form. Han tok sin første og hittil eneste individuelle OL-medalje på 15 kilometer klassisk, der han ble nummer tre bak Dario Cologna og Johan Olsson. Han var med på å forsvare stafettgullet fra Vancouver i 2010 sammen med Lars Nelson, Johan Olsson og Marcus Hellner. Og han vant femmila i Holmenkollen på våren.

Laget tok elleve medaljer i langrennssporet – rekordmange i svensk OL-sammenheng.

Landslaget var et eneste stort smil gjennom hele sesongen, og Richardssons vilje, pågangsmot og evne til å snu en krisesituasjon og noe vondt til noe godt gjorde inntrykk på mange.

Han viste at alt er mulig, og at det bor en kraft i mennesket til alltid å reise seg og komme tilbake igjen – dersom innstillingen er den rette og støtten finnes der fra familie, venner og landslag.

Sammen er vi sterkest

Men det sagt tror jeg at også det norske langrennslandslaget kommer til å gå styrket ut av sommerens tragedier når det verste sjokket har langt seg. Det er både uvirkelig, ufattelig og urettferdig at Ronny Fredrik Ansnes, Vibeke Skofterud og Ida Eide er borte. Men ut ifra den triste og tunge prosessen fødes det ikke sjeldent en gruppekjemi som gjør at fremtiden på landslaget kan møtes med fornyede krefter.

Sammen er vi sterkest. Det er jeg overbevist om. Alle tragedier og vanskelige hendelser som berører det norske laget, både direkte og indirekte, vil sannsynligvis bidra til et enda sterkere og mer sammensveiset norsk landslag enn vi har sett tidligere.

/Torbjörn Nordvall