RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Tor Hammerø

Charles Arild Mingus Andersen

Bedre måte å markere den legendariske Mingus-konserten i Aulaen i 1964 på, enn å "gjenskape" den med et identisk norsk superlag under ledelse av Arild Andersen, er faktisk ikke mulig - skulle det vise seg.

 

Arild Andersen med sin supersekstett anno 2014. Bedre og mer tidsriktig blir det knapt.

Foto: Francesco Brumlemann Saggio

Mange skal ha mye skryt for både ideen og unnfangelsen til konserten med Arild Andersen Sextet. Aller mest til orkestelederen, verdens mest lekne "voksne" bassist, og hans håndplukkede lag med Mathias Eick på trompet, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og bassklarinett, Gard Nilssen på trommer, Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og Petter Wettre på tenorsaksofon. For et lag!!! Wettre hadde skrevet arrangementene noe så veldig i Mingus´ ånd og det fungerte noe så vederstyggelig.

Konserten med Charles Mingus Sextet i Aulaen i 1964 er intet mindre enn myteomspunnet. "Alle" var der, inkludert unge Andersen - eller mener i alle fall at de var der og det hele begynte med at legenden Mingus ikke fikk feste for bassen sin i det harde gulvet - og slik starta også konserten denne gangen.

 

Slik så det ut i 1964. Fra venstre Jaki Byard, Clifford Jordan, Charles Mingus, Dannie Richmond, Eric Dolphy og Johnny Coles.

Bandet var satt opp eksakt likedan på scena som for 50 år siden, stolene var der sjøl om de ikke hadde greid å få finne de originale og herrene hadde pønta seg - Andersen i hvit skjorte og slips - det tror jeg aldri jeg har sett før!

I motsetning til for 50 år siden, så spilte dagens band flere og kortere låter. Det hele begynte med, som den gang, "So Long Eric", og blei fulgt av "Orange Was the Color of Her Dress then Blue Silk", "Better Git it in Your Soul", "Fables of Faubus", "Haitian Fight Song", "All the Things You Could Be Now if Sigmund Freud´s Wife Was Your Mother" - for en tittel!!!, "Goodbye Porkpie Hat" og Duke Ellingtons "Take the A-train".

Med full respekt for Mingus og musikken fra den gang, tok Andersen og Wettre den med inn i 2014 og viste oss at den var minst like relevant i dag. De umerkelige temposkiftene underveis i låtene, den elegante overgangen fra visper til stikker, korene fra alle blåserne og Bugge Wesseltoft - den mannen kan faktisk alt - chase/duellen mellom Ellerhusen Holm og Wettre mot slutten på bassklarinett og tenor og ikke minst Andersens enorme tilstedeværelse. Det ikke bare virker som, jeg er overbevist om at han synes alt er like morsomt den dag i dag som det var i 1964 og det er så tydelig i alt han foretar seg. "Unggutta" synes åpenbart det samme og de digger så voldsomt å spille med mesteren. Dette var enkelt og greit stas fra ende til annen - den blues- og gospelpregede musikken til Charles Mingus lever i beste velgående slik den blir tolka av dette superlaget.

Denne konserten var en festivalidé. Må den bare ikke bli det - dette var alt for bra til å bli lagt i skuffen etter denne enorme konserten. Dette blir nemlig en ny konsert i kategorien "hvor var du da...". Få bandet ut på veien, verden rundt, på klubber og festivaler. Både de, musikken, Mingus og publikum som ikke har hørt dem fortjener det.

 

Bassen glei på det glatte gulvet denne gangen også...

 

 

 

Sjefen, Mathias Eick, Petter Wettre og Jens Christian Bugge Wesseltoft - og Klaus Ellerhusen Holm og Gard Nilssen - leverte en konsert som vil bli huska - i 50 nye år.