RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Tor Hammerø

Først tar vi Berlin

Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell, Bugge Wesseltoft og In The Country gjør det litt annerledes enn Leonard Cohen. De har nemlig lagt Berlin for sine føtter først.

 

Solveig Slettahjell - hvilken kraft, hvilken overbevisning!

Foto: Dieter Strothmann

 

Diverse artister

Jazz at Berlin Philharmonic II - Norwegian Woods

ACT/Musikkoperatørene

Fra 1944 til 1983 gjorde musikkgründeren Jazz at the Philharmonic til et begrep. Både i USA og etterhvert også i Europa ga han et jazzhungrig publikum det ypperste av jazzmusikk. Han satte sammen de beste solistene med toppkomp og sendte de ut på turneer i konsertsaler der publikum sjelden eller aldri hadde opplevde slik musikk tidligere. Berlin stod ofte på reiseruta og nå har den tyske produsenten og mannen bak plateselskapet ACT, Sigfried Loch, tatt opp igjen ideen og ingenting er morsommere enn at at norsk stjernemusikere står for den andre etappa i det som forhåpentligvis blir en lang stafett.

 

Morten Qvenild en pianist og med et band i verdensklasse.

Foto: Dieter Strothmann

Første stopp på denne på denne utgava i legendariske Berliner Philharmonie, stod pianistene Iiro Rantala, Michael Wollny og Leszek Mozdzer for. Den har gått meg hus forbi, men hvis den er i nærheten av det vi, og et fullsatt hus i den tyske hovedstaden, får og fikk være med på, så er det strålende.

 

Superlaget samla i Berlin - også med Mathias Eick...

Foto: Dieter Strothmann

Første gang de seks, som jo var sju, stod sammen på ei scene var den 10. mars i år i Kulturkirka Jakob i Oslo. Dagen etter var Berlin stoppestedet og Sigfried Loch, som egentlig ikke hadde tenkt å ta opp konserten, ante at dette kunne bli stort og i løpet av et døgn var alt nødvendig utstyr skaffa. Han skal ha all verdens takk for sin teft og sin snarrådighet.

 

Jens Christian Bugge Wesseltoft - vi snakker mesterklasse.

Dette er musikere som kjenner hverandre godt og som har mange tangeringspunkter sjøl om de kommer fra litt forskjellige generasjoner. Noen har spilt sammen i diverse grupper, blant annet har Qvenild og Slettahjell en spesiell relasjon, men som en enhet var dette første gangen. Det er nesten ikke til å tro, men med det vi vet om disse seks (sju) så overrasker det likevel ikke.

 

Knut Reiersrud - en grenseløs musikant.

Foto: Dieter Strothmann

Materialet henter de fra sine respektive skatter og det betyr blant annet religiøse folketoner, originalmateriale, overraskelsen "Chicken Feathers" av Steve Kuhn, "Have a Little Faith in Me" av John Hiatt, "Take it With Me" av Kathleen Brennan og Tom Waits - hvilke tolkninger av Solveig Slettahjell - jeg har aldri hørt henne sterkere og mer overbevisende. Slettahjell er intet mindre enn en formidler i superklassen og du verden som hun kan benytte seg av dynamiske virkemidler. Når skal den store verden endelig få ørene skikkelig opp for henne? Kanskje nå? Det har hu i alle fall fortjent og det tyske publikummet er tydeligvis overbevist.

 

Pål Hausken - trommeslager i et av denne verdensdelens hippeste band.

Foto: Dieter Strothmann

Alle her er "stjerner" i seg sjøl, men er heldigvis av typen som ikke trenger å vise det på bekostning av noen andre. De kler hvrandre og musikken perfekt og viser resten av verden at her på berget finnes noen av de beste og mest uttrykksfulle musikantene på kloden. Så bra og inderlig er nemlig dette. Jeg kunne skrevet spaltekilometer om både Bugge, Reiersrud, Qvenild, Slettahjell og In The Country, men synes ikke det er nødvendig. De låter alle så bar som alltid og stortrives tydeligvis i denne unike settingen.

 

Roger Arntzen - fundamentet i In The Country og for dette superlaget.

Foto: Dieter Strothmann

Med til historia hører det at trompeter i superklassen, Mathias Eick, også var med på denne happeningen. Nå har det seg slik at Eick er tilnytta et annet tyske selskap, ECM, og de ønska ikke at Eick skulle bidra til denne utgivelsen. Det har ført til alle hans bidrag er redigert bort. Synd for oss - for alle egentlig.

Uansett har dette blitt en utgivelse som vil bli stående til evig tid som et svært viktig visittkort for norsk musikk i verdensklasse. Først tok de altså Berlin. Blir Manhattan neste da?