RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Tor Hammerø

Ingen tok det piano

Lawrence Fields, Morten Qvenild og Håvard Wiik spiller piano på helt forskjellig vis. Fellesnevneren er at det låter strålende uansett og de tre var så avgjort med på å sette et verdig punktum for årets Kongsberg-festival.

 

Morten Qvenild - verdensscenene venter!

Foto: Heidi Gustafson

(Kongsberg): Vi begynner like godt med Kongsbergs store pianosønn - nå er det definitivt flere av dem - men akkurat nå dreier det seg om Morten Qvenild og noe forteller meg at det kan det gjøre i åresvis fremover. Det å få anledning til å være med på premieren av hans soloprosjekt "HyPer(sonal) Piano" kan lett vise seg å være av typen hvor var du da....du skjønner? Vi som var så heldige å være der fikk være med på en utflukt av de helt sjeldne der Qvenild sjøsatte et prosjekt han hadde jobba med i rundt tre år.

Det var en sonisk reise der han viste oss sin unike måte å behandle et piano på. Gjennom et stipendarbeid på Musikkhøgskolen har Qvenild forska seg fram til et helt nytt og innovativt lydbilde. Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Qvenild, som har en unik oversikt over allehånde elektriske muligheter, har greid å koble sammen alt han har tilegna seg opp gjennom åra til en sonisk palett basert på et utall impulser. Når han så er en komponist av en annen verden, skriver fine tekster og synger tøft, så er det lett å skjønne at dette blei en opplevelse av de sjeldne.

Noen av låtene har skikkelig hitpotensial - hele "forestillinga" forresten - hvis den blir stramma litt inn her og der. Noen av groovene eller låtene fikk tankene til å gå tilbake til Keith Jarretts legendariske "Köln Concert" på 70-tallet - så hippe groover har jeg nemlig ikke hørt siden den gang. Det slo meg faktisk at hadde Jarrett vært 30-40 år yngre enn han er nå, så ville han ha laga så hip musikk som Qvenild har laga her.

Når Morten Qvenild krummer ryggen og har hodelykta der den skal være, så vet vi at han mener alvor. Han har kvaliteter som grenser til det geniale og denne ekskursjonen kan lett gi Morten Qvenild verdensherredømme. Såpass!

 

Joe Lovano med Joey Baron, Linda Oh og Lawrence Fields. Jazz med stor J.

Foto: Ron Jansen

Big J

Faren til Joe Lovano, Tony Lovano, var også en meget habil saksofonist og gikk under tilnavnet Big T både på grunn av tonen og sin fysikk. Det er absolutt ingen grunn til at sønnen ikke bør overta hedersbetegnelsen - herved kalles han Big J. Det Joe Lovano ga oss med sin Classic Quartet var jazz med stor J. Han bekrefta at han har hele den moderne jazzhistoria inne via sine egne låter, med solid beboptilknytning og hyllesten av nylig avdøde Ornette Coleman med to av hans låter - blant annet "Sleep Talking".

Med sin store flotte og varme tone, skjønner man raskt at Joe Lovano ikke kødder - han mener alvor fra første tone og det er aldri noen lett utflukt han begir seg ut på. Når han i tillegg omgir seg med en topp trio bestående av en klodens beste trommeslagere, Joey Baron, den utmerkede pianisten Lawrence Fields og den stadig mer brukte bassisten Linda Oh, så var dette en topp konsert for publikum som ønska seg straight jazz. Big J og hans Classic Quartet leverte slik man kan og bør forvente av toppfolk på tur.

 

Side A med Håvard Wiik, Ken Vandermark og Chad Taylor. Perfekt avslutning på å¨rets Kongsberg-festival.

Foto: Ron Jansen

Side A

Årets Kongsbergfestival blei for min del av slutta med trioen Side A. Det betyr at jeg fikk mitt første møte med trommeslageren Chad Taylor. Ryktet hadde løpt foran han i flere år og han bekrefta kjapt at han hører hjemme blant eliten av moderne trommeslagere. Barytonsaksofonist og klarinettist - for anledninga - Ken Vandermark har vært banebrytende i et par tiår allerede i et unikt grenseland mellom postbop og frijazz og vår egen Berlin-bosatte topp-pianist i samme gate, Håvard Wiik, likeså.

Alle bidro med komposisjoner i et spennende grenseland der utgangspunktene åpna for utflukter kun denne trioen og disse herrene kunne tatt oss med på. Kompromissløst, åpent, strukturert, fritt - en slags elevert og avansert kammerjazz var en herlig måte å avslutte en flott Kongsbergfestival på.

Nå er det bare å begynne nedtellinga til neste år - 51 uker igjen....