RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trine Larsen

Sjefen som kompis?

For en ansatt er det lett å se at man tjener på å være kompis med sjefen, men er det like lurt for sjefen å forsøke å være kompis med sine medarbeidere?

Et spørsmål jeg gjerne stiller i et ansettelsesintervju er: «Hvorfor sluttet du i din forrige jobb?»

Svarene varierer. Mange snakker om at de følte behov for å gjøre endringer. Noen sier de er lystne på nye utfordringer. Men ser man mellom linjene kan forklaringene ofte kokes ned til at ledelsen ikke har gjort en god nok jobb med å følge opp den ansatte. Noen sier da også rett ut at grunnen er dårlig ledelse, selv om det generelt er en usunn strategi å baksnakke sin tidligere arbeidsgiver. Men det er  jo også lurt å være ærlig i intervjuer. Når jeg får utfyllende forklaringer om hva man mener med dårlige sjefer er det veldig ofte at det bunner ut i uklar kommunikasjon.

Mange ledere er engstlige for å bli upopulære blant sine medarbeidere, de er derfor ofte så uklare i sin dialog om krav, målsetninger, oppgaver og forventinger.  Jeg tror dette, i tillegg til den flate norske samfunnsstrukturen, er grunnen til at så mange ledere forsøker å bli kompis med medarbeiderne sine.

Norge er et veldig egalitært samfunn, og det gjenspeiler seg i den norske ledelsesmodellen. I andre, mer hierarkiske land, er det vanlig at de ansatte gjør som sjefen sier uten å stille spørsmål. De norske lederne er avhengig av å ha de ansatte «med på laget» for å få gjennomføringskraft. Denne ledelsesmodellen har likevel mange fordeler. De ansatte ikke er redde for å komme med innspill og egne meninger som bidrar til nye ideer, og vi unngår dermed en del dårlig beslutninger. Men jeg er likevel ikke så sikker på at det alltid er bra at sjefen er kompis med de ansatte.

Mange medarbeidere rapporterer at de savner tydelig kommunikasjon fra ledelsen. Jeg tror at når sjefen er kompis, er det vanskeligere å kommandere eller fortelle de ansatte hva som må gjøres. Ofte fører det til at lederen spør eller kommuniserer på en så forsiktig og uklar måte, at de ansatte ikke forstår hva som er forventet av dem. Det er lite produktivt og skaper stress og usikkerhet.

Et annet problem, som vi kjenner godt fra ledelsesteorien, er skillet som oppstår mellom såkalte inngrupper og utgrupper. Inngruppen kan enkelt sagt beskrives som de medarbeiderne lederen ser på som venner. Selv om inngruppen, som får tilgang til sjefens tillit og ekstra informasjon, opplever økt motivasjon, vil utgruppen raskt oppleve situasjonen som demotiverende. Dette skjer blant annet fordi deres arbeid ikke blir verdsatt like mye sammenlignet med inngruppens, og fordi de går glipp av viktig informasjon som deles når inngruppen og sjefen møtes i sosiale sammenhenger utenfor jobb.

Samtidig kan jo en sjef som nyter stor tillit fra medarbeiderne få utrettet mye, og en sjef som bare kommanderer uten å vise noen form for medfølelse vil miste all gjennomslagskraft. Spørsmålet er vanskelig, og kanskje er det ingen rettfram løsning. Men mange har nok gjort seg både gode og dårlige erfaringer på dette spørsmålet. Hva tror du er best? Bør sjefen være kompis?