RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Arbeid og kapital

Samfunnsdebatten bærer av og til preg av forestillingen om at kapitalister står mot arbeiderne. Denne forestillingen tilsier at kapitalistene aldri har tatt mer av samfunnskaken enn i dag.

Da Karl Marx skrev «Das Kapital», var samfunnskaken allerede i ferd med å bli større, til alles glede. I ettertiden fremstår det klarere at Marx lette systematisk etter eksempler på at arbeiderne ble utnyttet, mens det generelle bildet av økonomien tilsa at det sakte, men sikkert ble bedre for alle borgerne i samfunnet. Marx pessimisme bar preg av at han ikke så at vendepunktet til et bedre samfunn allerede lå bak ham da han skrev om kapitalen. Forestillingen om at arbeid alltid står mot kapitalen i en kamp om samfunnskaken har vist seg å ikke være helt dekkende for hva som har skjedd verden over de siste to, tre århundrene; samfunnskaken har vist seg å vokse så fort at det ble nok til alle, og de kanskje beste samfunnene i verden preges i dag av en god interaksjon mellom arbeid og kapital.

Hvis husholdningenes medianinntekter og arbeidsledighet, spesielt blant de yngre, er en refleksjon av den jevne borgers følelse av økonomisk fremgang og trygghet, er det grunn til å tro at mange føler avmakt for tiden. Jeg har tidligere vært inne på temaet i artikkelen «Demokratiet er deprimert».

Når man dreier fokuset bort fra arbeid som én av produksjonsfaktorene i økonomien og over til kapital, ser man at kapitalens andel av den samlede verdiskapingen aldri har vært større enn i dag; mens husholdningenes inntekter har stagnert over mange år, opplever kapitaleierne stadig økende resultater. Som en andel av hele samfunnskaken har de aldri fått et større stykke enn i dag.

 

I illustrasjonen ovenfor har jeg vist resultatene i foretakssektoren i USA som en andel av bruttonasjonalprodukt (egentlig GDP). Den grå linjen viser den løpende utviklingen, kvartal for kvartal siden 1950. Den svarte, vannrette linjen viser gjennomsnittsandelen fra 1950 til i dag. Jeg synes grafen er fascinerende fordi den umiddelbart gir informasjon til den samfunnsinteresserte:

(1)    Den provoserer mange av dagens lønnsmottakere fordi noen ser ut til å stikke av med en større andel av de skapte verdiene i samfunnet. I verste fall kan slike fakta i kombinasjon med en allerede vanskelig situasjon skape grobunn for sosial uro.

(2)    Den nivåorienterte kapitalist vil tolke dataene som en god grunn til å kjøpe mer aksjer; bare se hvor gode foretakene er til å skape verdier!

(3)    Den vendepunktsorienterte kapitalist vil tolke nøyaktige de samme dataene som en grunn til å trekke ned forventingene til aksjemarkedet på noen års sikt; han vil se de oscillerende mønstrene og anta normalisering de neste årene.

Jeg tror det er god grunn til å reflektere over både punkt én og tre ovenfor; ingen av dem tilbyr den nervøse spekulant sovero om natten. Punkt to illustrerer hvor farlig det er å være nivåorientert; hvis både sykliske krefter og drakampen mellom arbeid og kapital kjemper for å få resultatandelen ned, blir det helt feil å vente at treet skal vokse inn i himmelen.

Den langsiktige investor sover uansett bedre om natten fordi han er mer opptatt av de lange linjene; han har tålmodighetens gave og kan vente. Kanskje de gryende protestaksjonene, som henter inspirasjon fra punkt én ovenfor, er til det beste for samfunnet på lengre sikt? Målet er jo ikke at foretakssektorens andel av verdiskapingen skal bli stadig høyere, men at andelen er høy nok. Andelen må kanskje ned før fokuset på overordnet BNP-vekst, generell lønnsvekst og sysselsetting blir så sterkt at alle samfunnsinteressene vil arbeide for at samfunnskaken vokser?

Foretakssektorens andel av verdiskapingen i samfunnet har aldri vært høyere enn i dag. Normalt snur denne andelen lenge før den er på dagens nivåer. Når det i tillegg er press på politikere verden over om å bedre hverdagen til den jevne borger, kan ikke kapitaleierne lukke øynene for at debatten om deling av samfunnskaken vil bli enda sterkere enn i dag.