RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Boble! Hvilken boble?

Debatten om norske boligpriser har fått et oppsving. Noen vil ha det vil ta boligprisene i Norge er en boble, mens andre fnyser av slike påstander.

En debatt om bobler blir fort opphetet. Jeg tror det skyldes at så mange føler seg rikere når aktivaprisene stiger. Å anklage prisstigningen for å bare være luft i en boble, går derfor utover manges selvfølelse som nyslåtte millionærer; ingen liker å bli sammenliknet med keiseren uten klær.

At prisstigning på eiendeler oppfattes som noe godt, mens prisfall oppfattes negativt, er nok en observasjon som stemmer hvis folk flest har den omtalte eiendelen. Fordi så mange eier sin egen bolig i Norge, er det stockmannsk overmot å utfordre den populære meningen om hvilken vei boligprisene kan å gå.

Imidlertid tror jeg enkelte økonomer ser det som profesjonens oppgave å gi råd som er av sammfunnsmessig nytte. Mens legens oppgave er å fortelle pasienten at han må legge om kosthold og andre vaner for å overleve, tror jeg mange økonomer ønsker å advare folk mot valg som kan få svært negative konsekvenser. Vi har sett gang på gang at fall i aktivapriser påvirker mange negativt, så det ville være av stor verdi for mange dersom man kunne ha forberedt seg på slike prisfall.

 

Et søk på Google forteller oss at ordet «boble» har vært hyppigere brukt i søk og nyhetsartikler siden 2007 enn før Den store resesjonen, jf. skjermutklippet ovenfor. Med andre ord er «boble» et ord som dukker opp oftere enn før når folk aktivt søker på nettet eller skriver nyhetsartikler.

Når debatten om aktivapriser blir het og et eventuelt prisfall etter en lang periode med oppgang kan utløse problemer for samfunnet, er det naturlig at man trekker inn hjelp fra det hold man antar har greie på slikt, nemlig økonomene. Vi skal imidlertid se at hjelpen fra økonomene som en helheltlig gruppe er lite samordnet.

«I don't even know what a bubble means», sier Eugene Fama i dette intervjuet med tidsskriftet The New Yorker.

«Great, so now you know how to define bubbles for me. Ive been looking for that for twenty years», sier John Cochrane til det samme tidsskriftet i denne artikkelen. Både Fama og Cochrane er verdenskjente økonomiprofessorer og eksperter innen verdsettelse og prising av aktiva. Fama og Cochrane er profesjonelt sett forent som talsmenn for den såkalte Chicago-skolen. Selv om Chicago-skolen som fagretning favner mye videre enn University of Chicago, har professorer fra University of Chicago alene mottatt over hver tredje nobelpris i økonomi. Det er neppe noen annen skole eller fagretning som har betydd mer for samfunnsutviklingen og den rådende verdensanskuelsen i Vesten siden Den andre verdenskrig enn nettopp Chicago.

«Unless there is a societal choice to abandon dynamic markets and leverage for some form of central planning, I fear that preventing bubbles will in the end turn out to be infeasible», skrev den tidligere sentralbanksjefen i USA, Alan Greenspan, i 2010.

Tatt i betraktning Chicagos rolle som leverandør av praktisk politikk til vestlige samfunn er det interessant at «bobler» ikke lar seg identifisere eller bekjempes, ifølge ledende Chicago-eksponenter.

Goethe sa at «Gehalt ohne Methode führt zur Schwärmerei, Methode ohne Gehalt zum leeren Klügeln» (norsk: innhold uten metode fører til svermeri [fanatisme], metode uten innhold til tomt sofisteri). Jeg mistenker derfor Chicago-skolens mange tilhengere for å mene at veldig mye av det som skrives og sies om økonomi og markeder, er usystematisk babbel eller svermeri; Cochrane har lett etter en definisjon på bobler i 20 år og da er han neppe imponert over debatten om bobler. Goethe var imidlertid ikke bare ute etter å ramme svermeren med sin sarkastiske aforisme; det er ikke stort bedre å ende opp som en Erasmus Montanus, som har lært seg all metoden, men som ikke klarer å snakke med vanlige folk om det som opptar dem.

Det rådende dogmet i store deler av verdens sentralbank- og økonomisk faktultetskorridorer er at «bobler» ikke kan defineres og at det derfor er meningsløst å forhindre dem. På Erasmus Montanus vis forsvinner et problem (det er i alle fall intet poeng å bekjempe det) fordi det ikke kan defineres inn i disse økonomenes modeller.

For mange økonomer er det poengløst å bekjempe et problem som ikke kan defineres inn i de rådende økonomiske modellene; fordi bobler ikke kan defineres, er det umulig å forhindre dem. Enkelte økonomer hevder de identifiserer bobler, men inntil økonomene innbyrdes kan bli enige om begreper, mål og midler, er det tvilsomt om økonomifaget kan hjelpe oss med reelle problemer på samme vis som når legen avdekker et høyt kolesterolnivå og foreskriver endret kosthold og mosjon.