*Nettavisen* Nyheter.

Central banker economics

For å forstå det moderne samfunnet, kommer du ikke utenom central banker economics. Her følger et lynkurs i central banker economics for deg som ikke har tid til å fullføre en master i denne delen av økonomifaget.

Økonomi er et mangslungent fag. Andrew Smithers foreslo for mange år siden at den mest utbredte varianten var stockbroker economics; en av styrkene i stockbroker economics er at du får samme resultat hver gang, og det hele kan sammenfattes i tre enkle regler:

  1. Alle nyheter er gode nyheter.
  2. Markedet er alltid billig.
  3. Anekdoter betyr mer enn bevis.

Smithers fikk meg på tanken at det er en ny form for «economics» som ikke er like utbredt, men som har blitt viktigere i det moderne samfunnet enn stockbroker economics; denne formen for økonomifag kan kalles central banker economics. I likhet med stockbroker economics kan central banker economics oppsummeres i et sett med regler:

  1. Det er bare konsumprisinflasjon som er viktig, ikke inflasjon i aktivaprisene.
  2. Aktivaprisene kan antas å være korrekt priset; hvis aktivaprisene skulle være feilpriset - hvilket er høyst usannsynlig - må aktivaprisene blåses opp igjen.
  3. Økonomien virker fra toppen og ned, et faktum som er støttet av «trickle down»-teorien og teorien om formueseffekten; følgelig må sentralbankens gaver gis til dem på toppen fordi det ville føre til moralsk hasard om myndighetenes gaver gikk til dem i de lavere samfunnssegmentene (lavere er definert som under de øvre 0,1 prosentene).
  4. Lang sikt er summen av kort sikt, så fokus må være på å maksimere på kort sikt.
  5. Central banker economics er vitenskapelig; dette er åpenbart med tanke på at innholdet og metoden i pengepolitikken endres 180 grader fra et tiår til det neste.
  6. Forskning og analyser som munner ut av central banker economics, må evalueres på grunnlag av dens effekt, og ikke om den er sannhetsorientert.
  7. Det er fåfengt å dømme politikk som munner ut av central banker economics; de som likevel dømmer - og ender opp med en kritikk av central banker economics - forstår ikke det kontrafaktiske.
  8. There Is No Alternative: Central banker economics forteller deg at det ville vært verdens undergang hvis sentralbankene ikke bekjempet Den store finanskrisen nøyaktig slik de bekjempet den.
  9. Inkonsistens i central banker economics-reglene reflekterer det faktum at central banker economics er fleksibel og dynamisk.
  10. Tro på oss!

Jeg håper du drar litt på smilebåndet når du leser disse reglene; det var i alle fall ikke uten en viss fryd jeg skriblet ned listen, som helt sikkert ikke er fullstendig, så kom gjerne med forslag til flere regler. Imidlertid kan hvert eneste punkt dokumenteres, enten direkte eller indirekte. Derfor tenkte jeg å kort ta for meg punkt for punkt, selv om det føles litt som å skulle forklare et munnhell:

Ad1 : Alle sentralbanker følger inflasjonen, men jeg har til gode å komme over en sentralbank som har identifisert en boble og bekjempet den. Alan Greenspan, sentralbanksjef i USA fra 1987 til 2006, brukte begrepet «irrational exiberance» i en setning i en tale han tenkte ut høsten 1996, men han kom aldri dit hen at at han bekjempet bobler. I dag er prisingen av amerikanske aksjer igjen på samme nivå som da Greenspan fant opp uttrykket «irrational exuberance», men den nye sentralbanksjefen i USA, Janet Yellen kan heldigvis berolige:

«Stock prices have risen pretty robustly, but I think if you look at traditional valuation measures, you would not see stock prices in territory that suggest bubble-like conditions».

Ad 2: Teorien om effisiente markeder står svakere i dag enn på lenge, men teoriens premisser gjør seg gjeldende likevel. Fordi det ligger i ryggmargen i central banker economics at aktivaprisene alltid er så riktige som det går an, er det ingen vits å gjøre noe med dem, jf. punkt 1. I tilfelle man likevel gjør noe med aktivaprisene, så er det for å støtte dem, det vil si drive dem høyere. Dette har vært spesielt tydelig siden 1987.

Ad 3: Som jeg var inne på i forrige uke, har hensikten med de kvantitative lettelsene i USA vært å gi «en massiv gave til de rike og de raske», slik at formueseffekten kan gjøre sine underverker. Den eneste myndighetspersonen som har gått ut med fordømmelse av denne formen for politikk - med anklager om at den ikke er basert beviser eller empiri - er paven, jf. denne artikkelen som jeg skrev om «sakraliserte teorier» i februar i år.

Ad 4: Erasmus Montanus ville vært helt enig i at summen av kort sikt er lik lang sikt. Dessverre kan det skje en hel del på kort sikt som gjør at det ikke er så enkelt likevel. Markedet er ikke en selvregulerende mekanisme, og en rekke kortsiktige støttetiltak til aksjemarkedet kan på lengre sikt skape bobler, jf. utviklingen på 1990-tallet i aksjemarkedet og boligmarkedet i kjølvannet av aksjeboblesprekken. Vi ser også at ledende ansatte i børsnoterte foretak gjør ting som på kort sikt driver opp aksjekursene, men som på lengre sikt neppe er til det beste for foretaket, jf. børsnoterte foretaks fokus på tilbakekjøp av aksjer i stedet for å investere.

Ad 5: Jeg kjenner ikke til noen vitenskap hvor innhold, metode og virkelighetsforståelsen endevendes fra et tiår til det neste. Det er imidlertid ett prinsipp som ikke endrer seg i sentralbankenes retorikk, og det er påstanden om at sentralbanken er så viktig at den bør få størst mulig handlingsrom og selvstendighet.

Ad 6: Central banker-økonomer klager over at prognosene deres ikke må tas så bokstavelig at det er noe poeng i å måle kvaliteten i disse prognosene. Siden 2000 har faktisk bruttonasjonalprodukt vært innenfor Federal Reserves konfidensintervall i prognosene i 29 prosent av tiden; hva er vitsen med et konfidensintervall i prognosene når du er dobbelt så ofte utenfor som innenfor intervallet? Selv om Fed-representanter klager over at folk henger seg opp i prognosene, jf. uttalelser fra Fed-representanten Richard Fisher i TV-klippet jeg viste til i forrige uke, så fortsetter sentralbankene å lage estimater. Noen har forsøkt å forklare meg at disse prognosene bare lages for å oppnå en effekt (forventningsstyring, unngå at folk mister troen på fremtiden osv.), og i så fall er hensikten med økonomiske prognoser å oppnå en effekt, og ikke å forstå virkeligheten.

Ad 7: Jeg skrev en egen bloggkommentar om det kontrafaktiske, hvor en Bloomberg-spaltist går Erasmus Montanus en høy gang i det reneste visvas.

Ad 8: TINA, There Is No Alternative, er et gammelt retorisk grep. I filmen Wall Street 2 advarer karakteren Julie Steinhardt, mesterlig spilt av gamle Eli Wallach, om at «it's gonna be the end of the world» hvis myndighetene ikke går inn og redder de største bankene. Dessverre er ikke denne formen for retorikk bare fiksjon; for ikke lenge siden påsto økonomer her hjemme at Bernanke «reddet verden fra undergang».

Ad 9: Jeg håper du allerede har lagt merke til at flere av reglene er inkonsistente.

Ad 10: Er økonomi tro eller vitenskap? Paven svarer mesterlig på dette spørsmålet, og introduserte begrepet «sakraliserte teorier» rett før jul. Økonomi kan være vitenskap, men central banker economics er trosbasert. For øvrig er spørsmålet om økonomi som tro eller religion litt mer komplisert enn som så, jf. boken «Economics as religion» og artikkelen «The Secular Religions of Progress».

Andrew Smithers hadde et godt svar på opphavet til stockbroker economics:

«Økonomer er på jakten etter sannheten, mens aksjemegleren er på jakt etter kommisjon», som for øvrig er en omskrivning av Upton Sinclairs (1878-1968) påstand om at «det er vanskelig å få en mann til å forstå noe når lønnen hans avhenger av at han ikke forstå det».

Når det gjelder opphavet til central banker economics er det litt mer komplisert; det er ikke bare å endre på incentivene, så blir alt bra. Jeg er optimist når det gjelder økonomifagets vei mot vitenskap, men på veien må central banker economics vike for sunn fornuft, empiri og robust teori; det vil ta tid.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.