*Nettavisen* Nyheter.

Da muren falt

For 20 år siden falt Berlin-muren og Den kalde krigen var over. I 2009 falt en ny mur og krigen har så vidt startet.

Berlin-murens fall representerte et paradigmeskifte hvor man i realiteten sa farvel til sosialismen, kanskje spesielt i en del av de landene som utgjorde Østblokken. Kapitalismen, på den andre siden, har vel aldri stått sterkere enn i perioden etter 1989.

Betong vs tankegods

Det som gjorde det så lett å forholde seg til Østblokkens fall, var blant annet at man måtte fjerne en betongmur i Berlin som representerte et fysisk skille mellom øst og vest. Vi mennesker liker å se med egne øyne at en endring er på vei. Fjerningen av piggtrådgjerder og grenseposter representerte et viktig politisk vendepunkt, men også sirkus og brød for den politisk uinteresserte. Fordi Den kalde krigens farger stort sett var svart eller hvitt, var det enkelt å gjøre seg opp en mening om murens fall.

Jeg har alltid vært fascinert av dem som finner inspirasjon i samfunnssystemer som empirisk er en fiasko. Da Østblokken endelig falt, tolket mange det som endelig bevis på at sosialismen ikke fungerte, og sosialister ble bedt om å beklage samfunnssynet sitt. Når man tenker på at forfatteren George Orwell publiserte «Animal Farm» allerede i 1945, er det forståelig at sosialisters forsvar av kommunismen helt opp til 1989 møtte reaksjoner. Hvor lenge kan man lukke øynene for empiriske bevis for at en samfunnsmodell ikke fungerer etter hensikten, samtidig som det er elementer i samfunnssystemet som man i utgangspunktet bør stille spørsmålstegn ved fra et kulturelt, religiøst, humant og demokratisk perspektiv.

Like enkelt som det er å forholde seg til murens fall i 1989, er det vanskelig å forholde seg til det paradigmeskiftet som kan være i ferd med å skje etter perioden fra 2007 til 2009. For hvilket paradigmeskifte er det jeg tenker på her?

Finanskrisen åpenbarte svakheter ved den etablerte samfunnsmodellen som man vanskelig kan lukke øynene for. Men denne gangen er det ikke en fysisk mur som løftes bort. Denne gangen er det en «mur» i folks hoder som må rives, og det å endre folks måte å tenke på, tar mye lengre tid enn å fjerne betongskillet i Berlin. For å illustrere poenget, kan det for eksempel vises til at alle skillene i Østblokken ikke forsvant med rivningen av muren. I årene rett etter 1989 var det vanlig i tysk presse å vise til hvor mange ekteskap som ble inngått mellom øst- og vestberlinere. Man kunne telle på én hånd antall inngåtte ekteskap mellom øst og vest, noe som illustrerte at muren eksisterte i folks hoder lenge etter at den fysiske muren var blitt til småstein. I dag er det mer anekdotiske historier i tysk presse som forteller den samme historien om at det fortsatt er et skille mellom øst og vest.

Kritiske spørsmål

Finanskrisen viste oss hva som skjer når tillit forsvinner; i 2008 og 2009 stoppet hele samfunnssystemet og økonomien gikk i revers. Økonomifaget er med god grunn i en selvransakelsesprosess. Det mangler ikke på kritiske innspill til faget, både innenfra og utenfor akademia. Så får vi se om selvransakelsen er midlertidig eller begynnelsen på noe større. Eksempel på spørsmål som bør besvares av økonomifagets representanter, er blant annet:

  • => Er økonomiprofessorenes nyerklærte ydmykhet i forhold til fagets begrensninger et opportunt spill for galleriet eller vil studieinnholdet på universitetene legges om med det første?
  • => Kritikken mot finans- og økonomifaget er langt fra ny (Wesley Clair Mitchell advarte mot modellene allerede i 1913, Benoit Mandelbrot etterlyste en radikalt ny tilnærming til risiko i 1963 og Roy Radner beviste i 1968 at likevektsteorien i praksis bryter sammen hvis ikke du og jeg har mulighet til å behandle informasjon som en fremtidens supercomputer), så hvorfor har ikke denne typen kritikk og empirien blitt tatt hensyn til tidligere?
  • => Er økonomifaget et verdinøytralt verktøy?

Denne typen spørsmål anses gjerne for å være for akademiske til å ha betydning for folk flest, men hvis du i det hele tatt tror at akademia til syvende og sist betyr en del for praktisk politikk og samfunnsutviklingen, kan jeg love deg at spørsmålene ikke bare er tåkeprat eller av akademisk interesse. Det første spørsmålet er det enklere for utenforstående å ta stilling til, og hva som eventuelt skjer med læreplanen på universitetene kan enkelt følges opp allerede i dag.

Et spørsmål om tillit

Hvis vi stopper opp ved begrepet «tillit», som så tydelig var fraværende i finanssystemet i 2008 og i 2009, kan diskusjonen struktureres bedre. Dersom vi antar at tillit skapes gjennom kompetanse, godhet og ærlighet, kan vi kort diskutere finanskrisen ut fra disse begrepene (merk at det sannsynligvis er enklere å gjenvinne tillit hvis tillitstapet skyldes inkompetanse):

  • Kompetanse: Risk Management og Value-at-Risk er to sentrale begreper for å forstå finanskrisen. Til tross for at finansmodellene har brukt et mål på risiko som har vært kritisert i minst 45 år, forhindret ikke det stadig større (investerings)banker å behandle enorme pengesummer som om man kunne forutsi risiko med en høy grad av presisjon. Dagens risikostyringsmodeller er like kompliserte som de er fundert på inkompetanse og liten vilje til å ta inn over seg kritikk. Når det gjelder kompetanse på sentralt myndighetsnivå, er det kjennetegnende at dagens sentralbanksjef i USA, Ben Bernanke, brukte begrepet «The great moderation» rett før krisen var et faktum, bare for å få en innføring i at konjunktursykluser alltid har eksistert selv om disse syklusenes død har blitt propagandert flere ganger før. Wesley Clair Mitchell, som var en pionér innen konjunkturanalysen, advarte allerede i 1913 mot de matematisk appellerende modellene, men ble avfeid med at den konjunkturanalysen Bernanke mente var avlegs, var «theory without measurement». Kompetanse, eller forståelsen av hvor langt vi mennesker kan forstå et komplekst system som økonomien, har neppe vært god nok.
  • Godhet: Gjennom troen på at markedet alltid har rett, må vi spørre oss om man implisitt oppfordret til ansvarsfraskrivelse. Når man kom over en åpenbar feil i samfunnet, har man møtt argumenter som at «markedet vil fjerne disse midlertidige feilallokeringene». I mange tilfeller har man latt markedet bestemme hva som er rett og hva som er nok, og når en sjef i et børsnotert selskap belønnes med hundrevis av millioner uavhengig av (langsiktig) verdiskaping, avfeies (moralske) innvendinger med at Mr. Market har talt. Finansbransjen har på sin side vært spesielt gode på å lage nye produkter. Fordi disse produktene har solgt bra, har inntjeningen vært brukt som bevis på at samfunnet har behov for dem. Mon tro hva våre etterkommere vil mene om den bokstavleken (CDOs, MBS, RMBS, ABS, ABCPs, CPDOs etc) som kjennetegnet innovasjonen i finansbransjen det siste tiåret.
  • Ærlighet: Man kan spørre seg om stadig mer komplekse finansprodukter er egnet til å fremme ærlighet all den tid gjennomsiktigheten i denne typen produkter naturligvis er mindre enn i børsnoterte aksjer og obligasjoner. Det kanskje mer interessante når det gjelder spørsmålet om ærlighet, er å se på akademias evne til å fortelle sannheten; akademia antas jo gjerne for å være en sannhetssøkende institusjon. Rett etter Den andre verdenskrig så en del av datidens akademikere seg tjent med å lansere et program som kunne demme opp for sosialistiske strømninger. Et slikt miljø ble etablert ved Chicago-universitetet, med ekstern finansiering fra Volker-fondet. Dette private fondet pekte i praksis ut hvilke professorer Chicago skulle ansette i det såkalte Free Market Study. Friedrich von Hayek, en intellektuell motor i programmet, uttrykte etter hvert at han «var tvunget til å gjøre alt for penger». Den britiske ambassadøren i USA observerte følgende når det gjelder Hayeks betydning for Chicago-skolen: «Wall Street ser på Hayek som den største gullgruven noensinne og sprer synet hans overalt». Fra dag én av var grunnleggerne av Chicago-skolen opptatt av å skape et helt bestemt samfunn, som ikke ville komme i stand av seg selv. Med tanke på at Chicago-skolen hadde så klare mål i utgangspunktet og fikk uunnværlig støtte fra Volker-fondet, er det ironisk at mange forbinder Chicago-skolen med et helt nøytralt økonomifag, jf. debatten om deskriptiv og normativ vitenskap i Milton Friedmans «Essays in Positive Economics» (1953). Ærlighet er neppe betegnende for den fagretningen i økonomifaget som har hatt kanskje største suksess i etterkrigstiden. Heller ikke andre retninger i økonomifaget kan sies å ha vært helt ærlige i kommunikasjonen all den tid de store modellenes usikkerhet heller har blitt dysset ned enn markedsført ut mot publikum.

Neppe sosialismens revansj

Paradigmeskiftet som kan være på vei, går neppe ut på å diskutere om sosialismen likevel er bedre enn kapitalismen. Vi står ikke overfor valget mellom to onder, men veivalg som har å gjøre med videreutviklingen av en modell med flere positive enn negative trekk. Diskusjonen kommer av den grunn sannsynligvis til å ende opp med en justering - og ikke avvikling - av dagens samfunnsmodell, hvor forståelsen vår av markedets begrensninger vil bety mer i praktisk politikk. Økonomifaget må finne en bedre plattform og sannsynligvis vike plass for andre fagretninger, slik at det blir en større maktbalanse internt i og mellom samfunnsfagene. Den globale finansbransjen må definere sin plass i samfunnet og demonstrere at bransjen representerer verdiskaping og ikke det motsatte.

Lang prosess

Krigen for en bedre samfunnsmodell kommer imidlertid til å vare mange år. Det er ikke lettere å forholde seg til empiri i dag enn det var for venstreekstreme frem til 1989. Jeg har imidlertid liten tro på at fremtidens akademikere kommer til å kaste seg med glød over det økonomifaget som de aldrende økonomiprofessorene nå etterlater seg. Sånn sett vil paradigmeskiftet kanskje vokse frem med den nye generasjonen av akademikere og politikere, som ikke føler forpliktelse overfor det hittil gjeldende tankegodset. Det sier i så fall noe om farten i samfunnsutviklingen. Her som i kapitalmarkedet er det kanskje viktigere å forstå hvilken vei pilene peker enn å estimere hvor fort og hvor mye. Når Storbritannia i helgen foreslo å innføre Tobin-skatt, det vil si skatt på finanstransaksjoner, kan det være et tegn på at man må være blind for å ikke se sprekkdannelsene i den gamle modellen. Jeg tror det for kort tid siden ville vært utenkelig at den typen forslag fremmes av en nasjon som var helt sentral da industrien, internasjonal handel og finanssystemet var i støpeskjeen for århundrer siden – og som fortsatt er blant verdens viktigste finansknutepunkter.

Det er god grunn til å stoppe opp og spørre hvorfor et demokrati skal ha tillit til en del trekk ved dagens samfunnsmodell, kanskje spesielt i de landene hvor enorme gjeldsbeløp løftes over på skattebetalerne. Tillit er alfa og omega i det moderne samfunnet. Hvis veien til tillit går gjennom kompetanse, godhet og ærlighet, er det et godt utgangspunkt for å diskutere nåsituasjonen, hvordan vi kom hit og veivalgene fremover. Samfunnet er nok ikke tjent med desillusjonerte borgere som tviler på kursen fremover; Dwight D. Eisenhower sa i sin tid som amerikansk president at «America makes no sense without a deeply held faith – and I dont care what it is».

En ny mur faller, men denne muren skiller ikke øst og vest eller venstre og høyre. Hvilken side av den falne muren akter du å stå på?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.