RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Trym Riksen

Den store moderasjonen

En del økonomer trodde kampen mot økonomiske nedturer var vunnet. Spørsmålet er om det bare er tiden med høy vekst som er over, mens de økonomiske svingningene vil komme tilbake.

Mindre økonomiske svingninger og fravær av resesjoner fra midten av 1980-tallet til utgangen av 1990-tallet bidro til at ledende økonomer hyllet seg selv:

«Den store utfordringen med å forebeygge depresjoner har blitt løst for alle praktiske formål», slo Robert Lucas fast i en tale til American Economic Association i 2003; Lucas er professor ved University of Chicago og mottok den svenske sentralbankens pris til minne for Alfred Nobel i 1995.

En annen Chicago-økonom, Milton Friedman (1912-2006), hadde mange år tidligere slått fast at Den store depresjonen på 1930-tallet kunne vært unngått hvis bankene hadde blitt tilført mer likviditet. USAs sentralbanksjef, Ben S. Bernanke, hyllet Milton Friedman på denne måten i 2002:

«La meg avslutte talen ved å utnytte stillingen min litt som en offisiell representant for Federal Reserve. Jeg vil gjerne si følgende til Milton og Anna [Schwartz, som var Friedmans medforfatter] vedrørende Den store depresjonen: Dere hadde rett, vi forårsaket [depresejonen]. Vi beklager. Takk til dere; vi vil ikke gjøre samme feil én gang til».

Et par år senere, i februar 2004, brukte Bernanke uttrykket «Den store moderasjonen» for første gang.

«Et av de mest slående trekk i det økonomiske landskapet de siste tjue årene eller så er det betydelige fallet i makroøkonomisk volatilitet», skrev Bernanke i artikkelen fra 2004.

Det var for øvrig James H. Stock og Mark W. Watson som brukte uttrykket den aller første gangen i september 2002, i et arbeidsnotat fra National Bureau of Economic Research; Bernanke var interessant nok én av dem som de to forfatterne takket for bidrag på forsiden av arbeidsnotatet.

Mens de ledende økonomenes øyne var rettet mot «makroøkonomisk volatilitet», var det andre «slående trekk i det økonomiske landskapet» som er viktigere, nemlig den store moderasjonen i økonomisk vekst og velstand; meg bekjent har ingen nasjoner blitt rike på grunn av lav økonomisk volatilitet, så det bør være ukontroversielt at god økonomisk vekst er å foretrekke fremfor lav økonomisk volatilitet.

 

Figuren ovenfor illustrerer den store moderasjonen i økonomisk vekst i vestlige økonomier, samt den japanske. Søylene viser gjennomsnittlig, annualisert vekst i bruttonasjonalproduktet i tre ulike perioder. Med «det 20. århundre» menes perioden fra 1980 til årtusenskiftet. For Japan er det perioden fra 1980 til 1992 som betegnes som «det 20. århundre» på grunn av landets tidligere moderasjon i den økonomiske veksten.

Fakta er åpenbare: Den økonomiske veksten har moderert seg i hele den vestlige verden, og Japan var førstemann inn i den store moderasjonen. At ledende økonomer så lenge har fokusert på de lavere svingningene i veksten, mens det mest interessante er den stadig lavere veksttakten, minner om ordtaket «å ikke se skogen for bare trær».